Historien i institusjoner

Hei, kjære leser. Vi ser du er på utkikk etter enda mer god informasjon. Da har du altså valgt rett sted å komme til. Vi håper forventningene er på topp for du får intet mindre enn det beste fra oss. Denne uken skal vi prate om historien i institusjoner. Her skal vi prate om hvordan historien har blitt brukt i skole og andre offentlige institusjoner. I tillegg tar vi for oss formidling av historien og de mange måtene enn kan støte på historie i hverdagen ved hjelp av blant annet medier. Så sett deg ned i den mest komfortable delen av sofaen, eller din beste godstol. Ta deg noe å drikke, om det så er kaffe eller te, og følg med.

Historiebruk

Historiebruk flashback. Vi skal redde din stakkars scrolle finger fra å måtte dra hele veien ned til da vi sist snakket om historiebruk, så vi skal fortelle kort igjen hva historiebruk går ut på. Historiebruk er i bunn og grunn hvordan en tar til nytte den historien en har tilråde. Dette vil da si de tre retningene på historiens linje. Fortid, nåtid, og den mulige fremtid. Hva en bruker denne historien til deles inn i flere felt. Et eksempel på et av feltene er hva vi snakket om forrige uke. Da snakket vi om hvordan NS brukte Stiklestad som et formidlingspunkt for sin ideologi, og sammenlignet sin kamp med Olav den hellige sin kamp. Dette er et eksempel på hvordan historiebruk kan bli utført for politiske agendaer. Historiebruk er nært knyttet til historiebevissthet og går innom mange av de samme temaene.

Formidling av Historie

Nå til dags bruker vi historien på mange forskjellige måter, derav formiddels den forskjellig. Som det står i Stugu, holder ikke formidlingen av historie seg til en enkelt form, den går over nesten all slags mulig måte å formidle det på(Stugu 2016: 138 – 140). Hele veien fra opplysning til underholdning. Her har du så klart vanlig faglig formidling, men du har også tilfeller der reklamer utnytter historien til sine egne formål.

Historie blir brukt i klasserommet, og ikke bare i historiefag. Det blir brukt i film, tv serier og normale dokumentarer. Vi ser bruken av historie formidling på sosiale medier som facebook, snapchat og instagram. Eksempler på dette er blant annet at snap har en side som heter «discover» som viser til nyheter og forskjellige typer fakta.

Alle disse mediene som bruker historie på sin måte, er med på å formidle dette til forskjellige mennesker rundt om i verden. Noe av det er muligens ikke helt korrekt, men ofte er mye av faktaene som distribueres av disse mediene korrekte. Som de aller fleste skjønner er det bra med mye tilførsel av historie i ens liv, for da kan man ofte lære noe om seg selv, men det er ikke alltid disse formidlerne gjør jobben sin rett.

For eksempel ta en dokumentar fra den amerikanske revolusjon. Her får vi en visuell formidling i form av bilder og video, men det blir ofte ikke forklart at dette er konstruert fordi det ikke fantes kamera på denne tiden. Da stilles spørsmålet om hvor troverdige disse bildene er, og hvor mye den enkelte bør ta det som formidles med en klype salt. Ja det har antakelig rot i historiske tekster, men videoen kan ha blitt over dramatisert for seernes del, for å gjøre en hendelse mer spennende.

Som sagt, historien formidles på mange måter, noen bedre enn andre. Men nesten alle kan brukes for læring om man tar enkelte elementer og setter det i et litt kritisk lys.

Historie i skolen

I følge boka «Hva skal vi med historie» av Lise Kvande og Nils Naastad, er noe av det første som står i læreplanen for historie at: «Historiefaget skal bidra til økt forståelse av sammenhenger mellom fortid, nåtid og fremtid og gi innsikt i menneskers tanker, liv og handlinger i ulike tidsepoker og kulturer»(Kvande og Nåstad:49).

Hvilke pedagogiske, digdaktiske teorier, og verktøy brukes, og har blitt brukt i skolen for å undervise i faget historie? Vel, ifølge Den danske historiedigdaktikeren Sven Sødring Jensen, skilles det mellom tre forskjellige typer historieundervisning (Stugu:125). Den klassiske, den objektive og den formale. Kort fortalt er dette tre måter man har brukt for å formidle og lære bort historie i skolen.

Klassisk: bruker innhold for å fortelle/sette en moral, men også for å skremme.

Den objektive: her beskriver Jensen at undervisningen skulle bygge på forskningsfaget, og forestillinger om at faget da ville stå fram som mest mulig objektivt og verdinøytralt(Stuge:126).

Formale: Eleven fikk lagt opp et «eget» løp ut i fra dens behov, ferdigheter og modningsprosess(Ibid:126). En veldig merkelig og uvanlig undervisningsmåte som så vidt vi vet, ikke brukes i skolen i dag.

For å trekke en tråd til tidligere nevnte begreper, kan vi kjapt se en tilknytning til begrepet «identitet». Siden 1800-tallet har Historiefaget hatt en sentral plass i nasjonsbyggingsprosjektet. En nasjonal bevissthet begynte sakte å vokse frem, og det ble klart at historieundervisning kunne brukes for å skape en nasjonal identitet (Hansen, Jan Egil. Er historiefaget i ferd med å bli historie?). I tillegg er det flere andre begreper som skjuler seg i denne teksten, men nå er vi allerede på overskudd av ord- så det får dere rett og slett finne ut av selv

Museum som Institusjon

Er det så slik at vi kun lærer historie via skolen? |Hvis du nå tenkte «ja», er du vel ikke helt ved dine fulle fem. For å vise til Kvande & Naastad sin bok diskuterer de rundt ulike personer og gruppers fortidsbruk. Blant annet viser de til flere uformelle spørreundersøkelser blant lærerstudenter, hvor alt fra historiske biografier til videospill blir trukket inn som inntektskilder til historie(Kvande & Naastad 2016:57). Under kan vi se en modell som viser nettopp det store spekteret av institusjoner og inntektskilder til historie, samt vil vi gå dypere inn på museum som et eksempel.

(Bildet hentet fra Kvande & Naastad, Hva skal vi med Historie, 2016:59)

Forrige uke hadde vi besøk av en erfaren kurator fra Det Britiske Museum; Michael Willis, som holdte gjesteforelesning på Kalvskinnet. Her fikk vi et innblikk i hvordan et museum kan være en historieformidlende institusjon, med alt fra beskrivelser av de ulike gjenstandene, til omvisninger og seminarer. Museumsbransjen har gått gjennom mange endringer siden British Museum åpnet i 1753, som i utgangspunktet var en stor privat samling av artefakter. I Stugu’s bok Historie i bruk er museum, ifølge Ambrose og Paine, en “(…) permanent institusjon (…) som samlar inn, bevarer, forskar på, kommuniserer og stiller ut materielle vitnemål om folk og omgivnadene deira, og formålet med verksemda er studiar, utdanning og glede”(Stugu 2016:133). Vi kunne ikke sagt det bedre selv, kjære Stugu.

 

Hvordan forteller et museum historie? I følge Stugu kan både konseptbaserte og gjenstandsbaserte utstillinger være designet for å formidle bestemte fortellinger, og være et resultat av utvalg og bortvalg mot et bestemt kunnskapssyn(Stugu 2016:135). Ergo kan vi ikke være ukritisk til historien som blir formidlet av museer, med tanke på at de muligens kan være ensidige. De senere år har det blitt mer vanlig å se historien i fokus, i motsetning til de materielle objektene. Ofte har museumsutstillinger utgangspunkt i en idé eller et konsept i stedet for bare en gjenstand. Det vil si at museumsgjenstander bare blir inkludert hvis de kan ha en funksjon i fortellingen som formidles(Stugu 2016:133).

For å knytte inn mer pensum, som så flinke studenter vi er, kan vi prate om typologier når det kommer til institusjoner generelt. I The British Museum kan vi snakke om blant annet eksistensiell historiebruk, hvor vi kan prate om både et konkret og et virtuelt minnested, hvor individer/gruppers behov for å minne(eller glemme) kan møtes. Ellers kan vi prate om en moralsk bruk, med fokus på å gjenoppdage og restaurere. Alt i alt, en antikvarisk form for historiebruk, som fremhever det enkle og tradisjonelle, og oppfordrer til ivaretaking av kultur(Stugu 2016:16).

Og med det, takker vi for oss denne gang. Vi håper du har ledd, grått, følt deg modig og vemodig. Eller i hvert fall underholdt. Hehe. Vi sees.

Litteratur:

– Hansen, Jan Egil. Er historiefaget i ferd med å bli historie? (2012). Fedrelandsvennen.no, sist besøkt 30.10.17.

– Kvande, Lisa & Naastad, Nils (2016) Hva skal vi med historie? (2.opplag) Oslo: Universitetsforlaget

– Stugu, O.S. (2013), Historie i bruk (3.utg). Oslo: Det Norske Samlaget

 

Roadtrip til Stiklestad

Denne uken fikk vi i De gode historikernes lag privilegiet av å besøke et av Norges stolteste minnesteder; nemlig Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Dette er et sted som har en rik historie for oss nordmenn, og det var virkelig en opplevelse å få sitte i den eldgamle kirka, samt stå på den sagnomsuste Olavshaugen der Olav Den Hellige skal ha ligget den første natten etter sin død. Vi ble så inspirerte at vi bestemte oss for å gå litt nærmere inn på et par av de stasjonene vi fikk besøke under vårt opphold på Stiklestad, så nå er det duket for et stykke herlig nasjonalhistorie i denne ukas blogginnlegg. Vi begynner med å prate litt om langhuset på Stiklestad, og deretter vil vi ta for oss monumentet på Olavshaugen. Vi håper du har en kaffen klar, for nå setter vi i gang!

 

Langhuset på Stiklestad

Har du noen gang fått en helt spesifikk sang på hjernen? De fleste har som regel det, og den klarer som regel å irritere deg like mye som en veps som ikke kjenner personlig rom. Da jeg var på Stiklestad turen fikk jeg hele tiden en sang på hjernen hver gang jeg så på langhuset der det lå oppe på haugen som så utover området. Jeg fikk hele tiden Ringenes herre sangen som spilles når de viser utsiden av Rohan. Beklager at dette blir litt vel nerdete, men slikt må en leve med i blant. På starten av turen føltes det litt feil ut av meg å tenke slik siden det er en kraftig distinksjon mellom det fiksjonelle Ringenes herre universet og et viking langhus på den historiske plassen Stiklestad. Tingen er at utover turen følte jeg mindre og mindre skyld for det siden jeg sakte men sikkert begynte å forstå noe. Begge to er like ekte.

Ringenes Herre Rohan Sangen

Langhuset på Stiklestad er nemlig ikke et originalt bygg men ble faktisk laget over en periode på 4-5 år og sto ferdig i 2009. Dette gjør bygget 8 år gammelt da denne bloggen blir skrevet, noe som i forhold til resten av Stiklestad er bare barnemat. Dette er allikevel ikke hva som gjør bygget falskt, det er at hele bygget er bare en spekulasjon om hvordan byggene kan ha sett ut siden det finnes ikke noen Langhus igjen, bare ‘’grunnmuren’’ og tegn etter støttebjelker. Det ironiske er at et par år etter at langhuset var ferdig ble det i 2013 funnet tegn etter to langhus på Stiklestad der ett av dem var omtrent samme størrelse som det som ble bygget. Så da kan man være sikker på at et lignende hus har nok stått i nærheten. Dette er allikevel ikke hva som gjør langhuset uekte. Det er nemlig at bygget er laget med vilje til å ikke være 100% historisk riktig. Stiklestad holder nemlig på med leirskole og langhuset er et av hovedsentrene og har derfor krevd at en har deler som passer barneskole elever mer enn det gjør en vikinghøvding.

Det som gjør langhuset viktig for Stiklestad er identiteten den skaper og den representative verdien. Siden det har stått viking langhus der før, er bygget med på å skape opplevelsen til et område som allerede ikke lenger er slik det var for 1000 år siden. Det er derfor nyttig å ha huset der selv om det ikke er 100% originalt noe det heller ikke later som det er heller. Men det er med på å skape den norske historiske identiteten de fleste har fra hva som hendte på Stiklestad. Uheldigvis så er det ikke alle som har respektert den historiske identiteten men har heller prøvd å utnytte den for sine egne motiver. Et eksempel på dette finner vi når vi snakker om Olavsstøtta.

(Bilde tatt av Vetle Øyvang)

 

Olavshaugen/olavsstøtta

Å besøke Stiklestad var en rik opplevelse, spesielt med tanke på det komplekse bildet det gir av hva historiefaget innebærer. Vi fikk virkelig se hvordan alt fra forestillinger og fortellinger, til monumenter og de ulike oppfattingene av fortiden kan forme et sted og gjøre det til et objekt for historiebruk. Selv om vår barnslige side vil peke på lekeplassen, med ridning i vogn og en meget fjong borg å leke i som turens høydepunkt, vil vi nå se nærmere på Olavshaugen som et eksempel på stedets komplekse historiebruk.

Så hva er det med Olavshaugen som gjør den så spennende? På denne haugen står den såkalte Olavsstøtta. Reist som et minnesmerke for Olav den Hellige, har dette monumentet hatt en turbulent historie. Før det fysiske monumentet som vi ser idag ble reist, har det i følge Stiklestad Nasjonale Kultursenters hjemmesider(https://stiklestad.no/historie/omradet/olavsstotta/) vert tegn på at en form for minnesmerke har stått der siden middelalderen. Tross for at dette er spekulasjoner, vet vi ihvertfall at Olav Haraldsson lå i et skur på denne haugen, natta etter han falt(stiklestad.no, Olavshaugen). Ved unntak av en liten periode(1944-45), hvor NS fjernet monumentet for å sette opp et «større og mer verdig monument»(wikipedia.no, Olavsstøtta), har det samme minnesmerket stått der siden 1807.

Nå tenkte du kanskje «Hold up! Hva mener dere? Satte NS opp noe monument på Stiklestad?». Er du av de som ikke har åpnet historieboken med utkikk etter stikkordene Stiklestad, NS og/eller 1940tallet, kom vel dette som en overraskelse på deg. Det at vi knytter NS til et så sentralt og viktig historisk sted, gjør at det oppstår mange spennende og finurlige spørsmål når det kommer til historiebruk. Det som i tillegg er verdt å merke seg er at monumentet de reiste i 1944 fortsatt ligger på Olavshaugen. Her ligger den nedgravd og knekt i to. Skriftene på monumentet har blitt vandalisert av etterkrigstidens opprør. Olavsstøtten(som et monument) står som et minnested for Olav Haraldsson og slaget i 1030. Som vi pratet om sist uke, med tyskertøsene og henrettelsene etter WWII, skapes for mange en kognitiv dissonans når en knytter NS til det kollektive minnet som Stiklestad er(hyperlenke: Steder, minner og identiteter i en historiedidaktisk kontekst).

I Ola Svein Stugu sin bok Historie i Bruk(2016), drøfter han rundt det å velge ut fortider. Her ser han på hvordan fortiden blir tolket, hvordan mål og verdier som står i strid med hverandre og hvordan samtiden står i det hele(Stugu 2016:64). Når vi var på omvisningen på Stiklestad, og var på Olavshaugen, ble vi fortalt om hvilke enorme reaksjoner og hvilket medieoppstyr som kultursenteret har blitt møtt med når de tar opp problemstillingen; «hva skal gjøres med NS monumentet som ligger begravd her?». Vi ble fortalt om overskrifter som «planlagt gjenreisning av nazistisk monument på hellig grunn». Poenget, som settes på spissen her, er hvordan historiebruken ofte er et resultat av av vår oppfatning av fortiden, og hvordan vi tilpasser den til våre meninger og samtiden. Dette er et eksempel hvor historie blir brukt som et redskap for overtyding, overtaling, undertrykking og frigjøring(Stugu 2016:16).

Vi har nå sett noen få eksempler på hvilke historiebruksområder som er i spill når vi snakker om Olavsstøtta og Olavshaugen. Støtta er et materielt minnested, et monument for å erindre rundt Olav den Hellige og slaget i 1030. Dette står i motsetning til langhuset vi diskuterte over, som faller mer over på et tilrettelagt erindringsted(Kvande & Naastad, 2016:207) – et minnested tilrettelagt for publikum.

(Bilde tatt av random forbipasserende, alle rettigheter tilhører Charlotte, medlem av De gode historikernes lag)

Snakkes neste uke! 

Litteratur:
– Karlsson, K.G og Zalander, U. (2016) Historien âr nârvarande. Spania: GraphyCems
– Kvande, Lisa & Naastad, Nils (2016) Hva skal vi med historie? (2.opplag) Oslo:
Universitetsforlaget

– Kleven, Rita og Solli, Bjørn (12.06.2013) Store langhus avdekket ved Stiklestad (https://www.nrk.no/trondelag/avdekker-gedigne-langhus-1.11075918) (sist besøkt: 24.10.2017)
– Stiklestad nasjonale kultursenter, https://stiklestad.no/historie/omradet/olavsstotta/
(sist besøkt 24.10)
– Stiklestad nasjonale kultursenter, https://stiklestad.no/omrader/stiklestadir/ (sist
besøkt 24.10)
– Stugu, O.S. (2013), Historie i bruk (3.utg). Oslo: Det Norske Samlaget
– Nasjonalbiblioteket, https://www.nb.no/items/URN:NBN:nonb_digibok_2012092606113
(sist besøkt 24.10)

 

Nasjoner, myter og historiebruk

Hei, vår kjære leser. Ja, vi hører at forventningene dine freser. En uke har gått siden sist. Så derfor har vi jobbet med tokt og list. For å bringe denne ukens blogginnlegg til deg. Fordi vi synes du som leser er så grei. Tema er nasjoner, myter og historiebruk, med å knytte inn ulike eksempler og sånn. Så bli med oss på denne reisen, og ta vår hånd.

Nasjon

Begrepet «nasjon», er langt ifra kjedelig og ensformig. Begrepet brukes om blant annet stater, et dagsaktuelt eksempel her er USA(Stugu 2016:47), som helt siden fra 1800/1900-tallet har vært en stormakt som har satt sine spor i historien.

(Bilde hentet fra merchantcircle.com)

En nasjon kan også være et «folk», det norske folket for eksempel. En gruppe mennesker som står sammen uten å kjenne hverandre eller uten å ha felles interesser, meninger eller livssyn- de er fortsatt en nasjon som står sterkt sammen. Dette kan knyttes opp til de to forrige ukenes innlegg der vi blant annet tok for oss identitet og identitetsdanning. En nasjon er en blanding av ufattelig mange forskjellige identiteter. Med mange forskjellige kulturer, tradisjoner og interesser- samles vi alle inn under et fellesskap- en nasjon. Hvorfor er vi så knyttet sammen som en nasjon, selv om vi ikke har møtt en brøkdel av de som er med i denne nasjonen? Her har nok historien, og historiebevissthet noe å si! Helt fra man er liten, blir man fortalt historier, eventyr og myter om hvordan det var «før»- vi danner oss et bilde av historien, og velger å gå samme vei for å bringe historien videre. Vi er glade i hverandre selv om vi ikke en gang har møtt hverandre, vi har et spesielt bånd som vi bevisst velger å holde på. Alt dette fører oss som en nasjon nærmere og nærmere. Vi bruker historien, forestillinger og tradisjoner- til å lage vår egen historie, sammen som en nasjon. Historien har lært oss så utrolig mye, både på godt og vondt- dette er i stor del med på å knytte oss sammen.

Hva definerer en nasjon? Her er det spesielt tre punkter som blir brukt for å kategorisere og definere: Statsborgerlig, her ligger det litt i ordet- nemlig en statsborger med retter og plikter, helt uavhengig av etnisitet og opphav (Stugu 2016:47)- alle skal med i fellesskapet! Norge er et godt eksempel på denne statsborgerlige nasjons-følelsen da folket har en tilhørighet uansett hva. For å knytte inn enda et tidligere begrep, kan vi si at Norge som en nasjon har en forestilling på hvordan vi som tilhørere til denne nasjonen, skal leve sammen og hvor fint det skal bli.

(Illustrasjon hentet fra agrideklubb.no)

En annen tankegang eller definisjon som en nasjon, er den etnisk-romantiske. Her har folket felles etnisk opphav og språk (Hovde, 2017). Det er altså fortsatt et fellesskap, men her nok engang med noen begrensinger på grunn av de forestillingene som blir lagd. Historisk-mytisk er den tredje tilnærmingen til nasjonsbegrepet. Denne passer ikke helt inn med verken den etniske eller den statlige definisjonen- men den kan likevel inneholde elementer fra begge to selv om den opptrer til dels uavhengig fra disse. I praksis vil denne tilnærmingen inneholde element av alle tre tilnærmingene av nasjonen, men i ulike blandinger(Stugu 2016:48).

 

Myter

Myter har alltid vært en viktig del av bygge en nasjon. De var laget for å komme med en forklaring på hvorfor noe er som det er. Om det var stedsnavn, hvordan forskjellige naturlige fenomener oppsto, hvorfor noen steder var farligere enn andre, og ikke minst hvorfor en nasjon er slik den er. Nasjons myter er som regel myter som har blitt laget for at en hel nasjons befolkning skal kunne ha mytens historie til felles. Dette bygger på både monumental historiebruk, og forestillinger. En nasjons befolkning kan ut ifra en myte få et ideal de forsøker å oppnå. De vil kanskje prøve å kunne nå det punktet at de kan selv ‘’sitte’’ ved siden av hovedkarakteren i myten. Denne følelsen av å kunne nå de samme høydene som dine helter har lenge vært en inspirasjon i flere land for flere generasjoner. En trenger ikke dra lengre enn Norge under vikingtiden. Vikingene tok det å kunne sitte ved siden av dine helter på en mer bokstavelig måte. Ved å ha forestillingen om at hvis en døde i kamp skulle en komme til Valhalla og bokstavelig talt sitte ved siden av sine helter inspirerte de vikinger ut i kamp og skapte omstendighetene som de tidlige skandinaviske nasjonene ble bygget rundt.

(Bilde hentet fra bokelskere.no)

På 17- og 1800-tallet gjorde Asbjørnsen og Moe et omhyggelig arbeid med å samle inn norske myter, fortellinger og sagn; noe som i ettertiden har hatt stor betydning i den Norske nasjonsbyggingen. I følge de svenske brødrene Weibull burde imidlertid mytiske fortellinger tilhøre ”historievitenskapens avfallshaug”(Karlsson & Zander 2016:182). Selv om myter kan være veldig viktig for en følelse av felleskap og tilhørlighet, er det også flere som ser på dem som noe helt annet enn kildekritisk kvalitetssikret historie (Stugu 2016:45).

 

Det uskyldige norge

Norge, verdens beste land å bo i! Når en tenker på Norge så tenker man gjerne på et velstående og demokratisk, fredfullt land. I et tidligere blogginnlegg diskuterte vi den norske identiteten, med utgangspunkt i en Tine-reklame. Samtidig argumenterte vi sist uke for en endrende norsk identitet på et mer overordnet plan, hvor kongen talte om hva det vil si å være norsk. Begge de eksemplene viser til en idé om en norsk solidaritet, om nasjonens tanke om inkludering og verning.

I Lise Kvande og Nils Naastads bok Hva skal vi med historie? diskuterer de hvordan historiefaget gir aktører ulike perspektiv når det kommer til historiske hendelser. Her deler de inn i overgripere og ofre, mot helter og tilskuere(Kvande og Naastad, 2016: 111). For vår videre diskusjon, vil vi ta utgangspunkt i etterkrigstidens Norge, og myten om den norske uskyld.

(Illustrasjon hentet fra thegirlbehindthereddoor.com)

Nå skal vi gjennomføre en liten lek vi i De Gode Historikernes Lag har funnet opp; «les underoverskriftene i SNL´s artikkel om Norge i etterkrigstiden»(title in progress). Ved denne leken kommer vi frem til setninger som «enighet om nytt samhold», «gjenreisning», og «trepartssamarbeidet»(Sejersted, 2017). Uten å kritisere denne svært gode fagartikkelen, illustrerer overskriftene den historiebevisstheten vi sitter med. Vårt eget perspektiv på tiden, skal vi følge Kvande & Naastads poeng, var at Norge var et offer for krigens hendelser i og med at vi ble ufrivillig dratt inn i den. Etterkrigsamfunnets befolkning blir også ofte satt i et lys som helter; de startet nasjonens gjenoppbygning.

Alt dette spiller på idéen om vår nasjons identitet som et solidarisk folk, med fokus på å verne våre verdier. Denne forestillingen legger føringen for hvordan vi forteller om etterkrigstidens Norge, som i tur blir belyst godt i «SNL-leken»(se der ja, dette var et bedre navn!). Identiteten skaper et grunnlag for myten om den norske uskyld, som forøvrig gjelder mye mer enn etterkrigsamfunnet. For et folk som er så godt, kan jo ikke gjøre noe alvorlig galt? I det tilfelle vil det oppstå en kognitiv dissonans, som det heter i psykologiens verden. Begrepet viser til en kognitiv konflikt hvor tanker, handlinger og innstillinger strider mot hverandre(Holt m.fl., 2012). På denne måten kan vår historiebevissthet bli selektiv. Eksempelvis kan vi se på Nietzsches monumentale form for skildring av historiebruk; velge seg ut en del av fortiden som forbilde og inspirasjon til handling(Stugu, 2016:12).

En slik kognitiv dissonans vil for mange oppstå hvis du setter etterkrigsamfunnet i et lys av behandlingen av tyskertøsene og Norges siste henrettelser. Ser vi tilbake til Kvande og Naastad, blir forestillingen om Norges rolle som aktør snudd på hodet. Vi går fra offer og helt, til angriper og tilskuer. Det er lettere å se på oss selv og vår fortid som noen som jobbet sammen i den mørkeste tid, enn noen som kanaliserer sinne på voldshandlinger. I etterkrigstidens landsvikoppgjør ble 25 nordmenn henrettet, i tillegg til 12 andre(Røst, 2011). Selv om det var ytterst få som gjennomførte disse henrettelsene(angripere), sto den Norske befolkning som publikum(tilskuere) uten å blande seg inn eller for den saks skyld; være stort imot det. Skille mellom angriper og tilskuer når det kom til behandlingen av tyskertøsene, er kanskje noe vanskeligere. Behandlingen de mottok var svært uhyggelig: de ble utsatt for overgrep, og til og med internert(SNL, 2017). Handlingene de to eksemplene belyser, står i sterk kontrast med hva vi og historikere typisk tillegger etterkrigsamfunnet. Men som vår gode mann Stugu skriver, er fokuset ofte på fortellinger om å lykkes. Så faktumet om helten er angriper eller forsvarer(helt), blir mindre viktig enn den fremgangen de foretar seg(Stugu, 2016:57).

(Bilde hentet fra snl.no)

I boka Historien er närvarande poengteres det at fortellingen sier mer om de som forteller den, enn om personene historien handler om(Karlsson, 2016:179). Dette viser godt hvordan vi heller vil fortelle om det norske etterkrigsamfunnet kun som en nasjonal bevegelse med gjennoppbygging og fremgang, enn å også inkludere de mørkere sidene.

Det vi prøver å poengtere med eksemplene om Norge etter WWII, er hvordan vår historiebevissthet ikke nødvendigvis er nyansert. Den kommer her på bekostning av nasjonidentiteten og myten om den norske uskyld. Et mer moderne eksempel på det samme er dopingsaken om Therese Johaug. En kunne godt se vår nasjons reaksjon på den stakkarslige jenta som ble dømt for doping. En frontfigur i det norske idrettsmiljøet, og en nasjonal helt ble her satt i et skandaløst lys. Her igjen skapes en sterk kognitiv dissonans, og tanken om den norske uskyld blinker som politisirene i Oslo en fredags kveld. Historiedidaktikkens betydning står sterkt: hvordan vi forstår fortiden, hvordan vi benytter den og lærer fra oss fortellinger(UiS, Historiedidaktikk).

 

Ord til veis ende

Da takker vi for oss nok en gang her på historychannel266! Vi håper du har fått en bedre forståelse for hvordan historie blir brukt og hvilke ulike måter den kan benyttes. Som i tidligere blogginnlegg har vi nå sett på hvordan vi kan bruke historien – som for eksempel i modellen om forskjellige historie-typologier. I dette innlegget har vi forsøkt å danne et bilde av hvordan myter og fortellinger, og ikke minst historie i seg selv, kan være med på å skape en nasjon. Vi har også prøvd å belyse hvilke ulike grupper som kan defineres som en “nasjon”, og hvordan de oppstår. Kanskje du nå er et steg nærmere å forså hvor mye vi faktisk bruker historie i hverdagen- fordi uansett hva du måtte mene og tro, så bruker vi faktisk historie hver eneste dag, minutt og sekund.

(Bilde hentet fra sakligfrue.no)

 

 

Litteratur

Holt, Nigel m.fl. (2012) Psychology – the science of mind and behaviour(2nd edition), UK: McGraw-Hill Education

Hovde, Olav Jon, forelesning 06.10.2017

Karlsson, K.G og Zalander, U. (2016) Historien âr nârvarande. Spania: GraphyCems

Kvande, Lisa & Naastad, Nils (2016) Hva skal vi med historie?(2.opplag) Oslo: Universitetsforlaget

Nordlie, Håvard & Notaker, Hallvard (2017), USA (sist besøkt 10.10.2017)

Røst, Espen (2011), Derfor ble de dømt til døden (sist besøkt 10.10.2017)

Sejersted, Francis (2017), Norge i Etterkrigstiden (sist besøkt 10.10.2017)

Stugu, O.S. (2013), Historie i bruk (3.utg). Oslo: Det Norske Samlaget

UiS (2016), Historiedidaktikk (sist besøkt 10.10.2017)

Steder, minner og identiteter i en historiedidaktisk kontekst

Hei sveis! Er du her igjen? Ja, du greide ikke å styre deg unna denne gangen heller? Hehe, skjønner jo det da. I denne ukens pre-Nytt-på-Nytt underholdning skal vi ta for oss sted, minne og identitet i et historiedidaktisk perspektiv. Her vil vi til dels ta utgangspunkt i personlige geografiske eksempler, samt noen andre godbiter. Så finn tak i kaffekoppen, og kos deg som en flodhest på skøyter.

 

Minner og steder 

Steder, minner og identiteter er grunnleggende begreper i historie. Med minnesteder kan vi få et innblikk i fortiden, og dermed minnes hendelsen som har skjedd. Blant annet monumenter og bilder knyttet til historiske hendelser, kan bidra til å forme vår identitet.(Karlsson, 2016) 

I historiedidaktikk er altså steder ofte knyttet til minner, og den franske historikeren Pierre Nora snakker om “minnesteder”. Dette kan forklares som å være en byggestein for et kollektivt minne. Det vil si at objekter, fysiske steder eller hendelser kan være sentrale i den forstand at det er betydningsfullt for en gruppe mennesker. Man kan for eksempel finne ut at skulpturer, statuer eller andre byggverk blir satt opp som minne om en hendelse eller en person. Dette er ofte på fysiske steder som også i seg selv fungerer som et minnested. Et eksempel på dette er 22.juli-minnesmerke. Dette var en tragedie som har skapt et kollektivt minne i den norske befolkningen. Vi husker det sammen, men alle har også et individuelt minne fra denne dagen(noe vi kommer tilbake til). For eksempel hvor de var, hva de gjorde, tenkte og følte. Et minne kan altså være både kollektivt og individuelt. 

Virtuelle minnesteder kalles det når et sted har en spesiell betydning for deg som enkeltperson, eller en gruppe. Et godt eksempel her er Eidsvoll i 1814. Dette stedet kan ha noe med både fortiden, fremtiden og nåtiden å gjøre- det er historisk i den forstand at det kan ha påvirket livet ditt. Man kan også knytte begrepene sammen, og får da “minnesteder”. I forskjell til minne og steder forklart over, er begrepet minnesteder et fysisk sted der det er knyttet mange tolkninger og fortellinger til. (Stugu 2016:78). 

 

Minner i forhold til fortid

Minner er som en fortelling, en forestilling om fortiden, men hva betyr egentlig det? I følge Stugu(2016) er minner og historien to forskjellige veier til fortiden. Grunnen til dette er at historien ofte inneholder harde fakta, som vi kan se i lærebøker. Minner er på den andre siden noe eget for den enkelte person, eller en gruppe. Minner kan ikke etterprøves som fakta fordi dette er forskjellig fra person til person.

Hvis vi ser på minner som en forestilling av fortiden kan det være lettere å bruke det i en historisk sammenheng, fordi dette da ikke nødvendigvis må være fakta. Dette er sånn hver og en av oss ser tilbake på tidligere hendelser gjennom våre egne øyne. Dermed har vi også skapt tanker og oppfattelser av fortiden. Disse er da forskjellig fra person til person. Det er forestillinger om hvordan for eksempel vår første skoledag var. Vi kan også ha reaksjoner og forestillinger rundt hendelser som 22. Juli, som vi nå skal se litt nærmere på.

 

22. Juli

Ved assosiasjon kan det være flere som husker terroren i Oslo da de ser på skylinjen og ser Radisson Blu bygget i Oslo, og kan da huske tilbake til da de så den illevarslende veggen av røyk som reise seg ved siden. Ved blant annet å se på bilder, monumenter eller lignende, kan vi reise tilbake. Vi kan huske hvor vi var, reaksjonene på de rundt, samt din egen reaksjon. En måte vi i gruppen kan bli minnet på hendelsen, er ved minnesmerket i Trondheim, like ved bymisjonen. 

(Bilder tatt av Charlotte, medlem av de gode historikernes lag)

Nedenfor skal vi se nærmere på hvordan identitetsbygging kan skje på grunnlag av sted og historie. Noe i den duren.

 

Ja, vi elsker dette landet

Se for deg at du er på sydenferie, og mens du nyter en margarita på solsengen hører du en norsk stemme. Mest sannsynlig vil dette få deg til å trekke på smilebåndet. Du slår så av en prat med denne hyggelige jenta fra utenfor Oslo og føler dere har mye til felles. Feriedagene tar slutt, og du trekker deg tilbake til det kalde Nord-Norge, og fisken. Søsteren din tar imot deg, og spretter nyheten om at hun har blitt forlovet med typen fra Bærum. Æsj, dette tar du ikke særlig positivt. En Bærumsgutt!

(Bilde hentet fra boysngirls.blogg.no)

Det vårt snodige lille eksempel så overfladisk skulle vise, er hvordan vi kan identifisere hverandre. Når vi tenker på nordmenn, henter vi frem forestillingene våre om hva det vil si å være norsk. Som vi så i sist ukes blogginnlegg, med Tine-reklamen, trekker vi som regel ut de delene av norsk historie og kultur vi er stolte av. På grunnlag av denne historien, skapes en norsk identitet som er svært positiv. Vi pålegger hverandre stereotyper ut ifra våre forestillinger. Stereotyper er det vi spiller på når vi trekker inn bærumsgutten. Her setter vi forestillingene om den urnorske mann som bruker helga på fjellet til sides, og henter frem bildet av klysa med brunkrem, sleik og snus. Som vi har diskutert i tidligere blogginnlegg skapes historie ut ifra våre forestillinger og fortellinger om fortiden. Historieproduktet vi sitter igjen med blir et viktig utgangspunkt for hvordan vi pålegger oss selv og andre identiteter. For å videre utdype dette, skal vi gi ordet til vår reporter som har vert ute i periferien. Nærmere sagt Nordland.

(Bilde tatt av Charlotte, medlem av de gode historikernes lag)

Identitet kan veldig ofte knyttes til sted. Det stedet der du blir født, tar dine første skritt, møter dine første utfordringer og har dine første venner, blir en viktig del av hvem du er og identifiserer deg som resten av livet. I Nord-Norge finnes det et lite øyrike kalt Lofoten. Her er fjellene så høye, og fjordene så tallrike, at det ikke finnes maken noen andre steder. Bussjåførene kjører milelangt mellom hver gang de ser en ny person, og sauene beiter i så ekstreme fjellområder at de titt og ofte må hentes ned med tau. Tørrfisken henger til tørk så langt øyet kan se og havnene er fulle av sjarker. I løpet av min oppvekst på dette stedet, har jeg mer som en gang avskydd samtlige av disse faktorene. Som voksen er derimot dette stedet med alle sine unike trekk en dominant del av min identitet. Når jeg er ute å reiser er det på mange måter dette stedet som definerer meg. Det er ingen i verden jeg relaterer så sterkt til som de menneskene jeg har vokst opp med, som har mye av den samme identiteten som meg selv.

(Bilde tatt av Charlotte, medlem av de gode historikernes lag)

Denne type identitetsdannelse spiller mye på prinsipp Lise Kvande og Nils Naastad(2016) kommer inn på i boken Hva skal vi med historie?. Her diskuterer de begrepet historie som et sted på kartet(Kvande, 2016:200). Videre diskuterer de hvordan det i en undervisningssituasjon ofte kan taes utgangspunkt i elevers opphavssted, som virkemiddel for læring. Steder man er knyttet til, og har sterke minner fra, er med på å bygge en individuell identitet.

Identitet er imidlertid stadig i endring. Hvis du flytter til et nytt sted, kan med tiden identiteten endre seg i takt med verdiene og kulturhistorien til din nye hjemplass. Hele Norges identitet er også i endring ettersom vi forandrer oss som samfunn i takt med resten av verden. Vår alles kjære Kong Harald holdte en inspirerende tale om nettopp dette for ca. ett år siden.

 

You know the drill, følg linken og se videoen.

Kong Haralds Tale

Som vanlig får du poteten som erstatning for en manglende video på denne siden.

 

(Bilde hentet fra steamcommunity.com)

Her sier han blant annet at nordmenn tror på Gud og Allah, og at nordmenn er jenter som liker jenter, gutter som liker gutter, og gutter og jenter som liker hverandre. Dette speiler en endrende identitet i det norske folk, og hva det vil si å være norsk. Som Kvande og Naastad diskuterer kan ofte en norsk identitet bli avgrenset til geografiske steder(Kvande, 2016:206). Som vi nå har argumentert for, med utgangspunkt i kongens tale, utvides forestillingene om hva en nordmann faktisk er.

 

Ord til veis ende

Det vi ser her er at steder og minner har en identitetsskapende betydning i et historiedidaktisk perspektiv. Ved å vise til noen eksempler, har vi forhåpentligvis gitt et lite innblikk i hvordan steder kan knyttes til minner, og hvordan vår oppfatning av historien kan være.

 

Litteratur

– ABC-nyheter, Kongens tale går viralt, 2.september 2016. (sist lest 03.10.2017)
– Karlsson K-G og Zander U. 2016. Historien âr nârvarande. Spania: Graphycems
– Kvande L og Naastad N. 2013. Hva skal vi med historie? Oslo: Universitetsforlaget
– Stugu, O.S. (2013). Historie i bruk (3.utg). Oslo: Det Norske Samlaget