Steder, minner og identiteter i en historiedidaktisk kontekst

Hei sveis! Er du her igjen? Ja, du greide ikke å styre deg unna denne gangen heller? Hehe, skjønner jo det da. I denne ukens pre-Nytt-på-Nytt underholdning skal vi ta for oss sted, minne og identitet i et historiedidaktisk perspektiv. Her vil vi til dels ta utgangspunkt i personlige geografiske eksempler, samt noen andre godbiter. Så finn tak i kaffekoppen, og kos deg som en flodhest på skøyter.

 

Minner og steder 

Steder, minner og identiteter er grunnleggende begreper i historie. Med minnesteder kan vi få et innblikk i fortiden, og dermed minnes hendelsen som har skjedd. Blant annet monumenter og bilder knyttet til historiske hendelser, kan bidra til å forme vår identitet.(Karlsson, 2016) 

I historiedidaktikk er altså steder ofte knyttet til minner, og den franske historikeren Pierre Nora snakker om “minnesteder”. Dette kan forklares som å være en byggestein for et kollektivt minne. Det vil si at objekter, fysiske steder eller hendelser kan være sentrale i den forstand at det er betydningsfullt for en gruppe mennesker. Man kan for eksempel finne ut at skulpturer, statuer eller andre byggverk blir satt opp som minne om en hendelse eller en person. Dette er ofte på fysiske steder som også i seg selv fungerer som et minnested. Et eksempel på dette er 22.juli-minnesmerke. Dette var en tragedie som har skapt et kollektivt minne i den norske befolkningen. Vi husker det sammen, men alle har også et individuelt minne fra denne dagen(noe vi kommer tilbake til). For eksempel hvor de var, hva de gjorde, tenkte og følte. Et minne kan altså være både kollektivt og individuelt. 

Virtuelle minnesteder kalles det når et sted har en spesiell betydning for deg som enkeltperson, eller en gruppe. Et godt eksempel her er Eidsvoll i 1814. Dette stedet kan ha noe med både fortiden, fremtiden og nåtiden å gjøre- det er historisk i den forstand at det kan ha påvirket livet ditt. Man kan også knytte begrepene sammen, og får da “minnesteder”. I forskjell til minne og steder forklart over, er begrepet minnesteder et fysisk sted der det er knyttet mange tolkninger og fortellinger til. (Stugu 2016:78). 

 

Minner i forhold til fortid

Minner er som en fortelling, en forestilling om fortiden, men hva betyr egentlig det? I følge Stugu(2016) er minner og historien to forskjellige veier til fortiden. Grunnen til dette er at historien ofte inneholder harde fakta, som vi kan se i lærebøker. Minner er på den andre siden noe eget for den enkelte person, eller en gruppe. Minner kan ikke etterprøves som fakta fordi dette er forskjellig fra person til person.

Hvis vi ser på minner som en forestilling av fortiden kan det være lettere å bruke det i en historisk sammenheng, fordi dette da ikke nødvendigvis må være fakta. Dette er sånn hver og en av oss ser tilbake på tidligere hendelser gjennom våre egne øyne. Dermed har vi også skapt tanker og oppfattelser av fortiden. Disse er da forskjellig fra person til person. Det er forestillinger om hvordan for eksempel vår første skoledag var. Vi kan også ha reaksjoner og forestillinger rundt hendelser som 22. Juli, som vi nå skal se litt nærmere på.

 

22. Juli

Ved assosiasjon kan det være flere som husker terroren i Oslo da de ser på skylinjen og ser Radisson Blu bygget i Oslo, og kan da huske tilbake til da de så den illevarslende veggen av røyk som reise seg ved siden. Ved blant annet å se på bilder, monumenter eller lignende, kan vi reise tilbake. Vi kan huske hvor vi var, reaksjonene på de rundt, samt din egen reaksjon. En måte vi i gruppen kan bli minnet på hendelsen, er ved minnesmerket i Trondheim, like ved bymisjonen. 

(Bilder tatt av Charlotte, medlem av de gode historikernes lag)

Nedenfor skal vi se nærmere på hvordan identitetsbygging kan skje på grunnlag av sted og historie. Noe i den duren.

 

Ja, vi elsker dette landet

Se for deg at du er på sydenferie, og mens du nyter en margarita på solsengen hører du en norsk stemme. Mest sannsynlig vil dette få deg til å trekke på smilebåndet. Du slår så av en prat med denne hyggelige jenta fra utenfor Oslo og føler dere har mye til felles. Feriedagene tar slutt, og du trekker deg tilbake til det kalde Nord-Norge, og fisken. Søsteren din tar imot deg, og spretter nyheten om at hun har blitt forlovet med typen fra Bærum. Æsj, dette tar du ikke særlig positivt. En Bærumsgutt!

(Bilde hentet fra boysngirls.blogg.no)

Det vårt snodige lille eksempel så overfladisk skulle vise, er hvordan vi kan identifisere hverandre. Når vi tenker på nordmenn, henter vi frem forestillingene våre om hva det vil si å være norsk. Som vi så i sist ukes blogginnlegg, med Tine-reklamen, trekker vi som regel ut de delene av norsk historie og kultur vi er stolte av. På grunnlag av denne historien, skapes en norsk identitet som er svært positiv. Vi pålegger hverandre stereotyper ut ifra våre forestillinger. Stereotyper er det vi spiller på når vi trekker inn bærumsgutten. Her setter vi forestillingene om den urnorske mann som bruker helga på fjellet til sides, og henter frem bildet av klysa med brunkrem, sleik og snus. Som vi har diskutert i tidligere blogginnlegg skapes historie ut ifra våre forestillinger og fortellinger om fortiden. Historieproduktet vi sitter igjen med blir et viktig utgangspunkt for hvordan vi pålegger oss selv og andre identiteter. For å videre utdype dette, skal vi gi ordet til vår reporter som har vert ute i periferien. Nærmere sagt Nordland.

(Bilde tatt av Charlotte, medlem av de gode historikernes lag)

Identitet kan veldig ofte knyttes til sted. Det stedet der du blir født, tar dine første skritt, møter dine første utfordringer og har dine første venner, blir en viktig del av hvem du er og identifiserer deg som resten av livet. I Nord-Norge finnes det et lite øyrike kalt Lofoten. Her er fjellene så høye, og fjordene så tallrike, at det ikke finnes maken noen andre steder. Bussjåførene kjører milelangt mellom hver gang de ser en ny person, og sauene beiter i så ekstreme fjellområder at de titt og ofte må hentes ned med tau. Tørrfisken henger til tørk så langt øyet kan se og havnene er fulle av sjarker. I løpet av min oppvekst på dette stedet, har jeg mer som en gang avskydd samtlige av disse faktorene. Som voksen er derimot dette stedet med alle sine unike trekk en dominant del av min identitet. Når jeg er ute å reiser er det på mange måter dette stedet som definerer meg. Det er ingen i verden jeg relaterer så sterkt til som de menneskene jeg har vokst opp med, som har mye av den samme identiteten som meg selv.

(Bilde tatt av Charlotte, medlem av de gode historikernes lag)

Denne type identitetsdannelse spiller mye på prinsipp Lise Kvande og Nils Naastad(2016) kommer inn på i boken Hva skal vi med historie?. Her diskuterer de begrepet historie som et sted på kartet(Kvande, 2016:200). Videre diskuterer de hvordan det i en undervisningssituasjon ofte kan taes utgangspunkt i elevers opphavssted, som virkemiddel for læring. Steder man er knyttet til, og har sterke minner fra, er med på å bygge en individuell identitet.

Identitet er imidlertid stadig i endring. Hvis du flytter til et nytt sted, kan med tiden identiteten endre seg i takt med verdiene og kulturhistorien til din nye hjemplass. Hele Norges identitet er også i endring ettersom vi forandrer oss som samfunn i takt med resten av verden. Vår alles kjære Kong Harald holdte en inspirerende tale om nettopp dette for ca. ett år siden.

 

You know the drill, følg linken og se videoen.

Kong Haralds Tale

Som vanlig får du poteten som erstatning for en manglende video på denne siden.

 

(Bilde hentet fra steamcommunity.com)

Her sier han blant annet at nordmenn tror på Gud og Allah, og at nordmenn er jenter som liker jenter, gutter som liker gutter, og gutter og jenter som liker hverandre. Dette speiler en endrende identitet i det norske folk, og hva det vil si å være norsk. Som Kvande og Naastad diskuterer kan ofte en norsk identitet bli avgrenset til geografiske steder(Kvande, 2016:206). Som vi nå har argumentert for, med utgangspunkt i kongens tale, utvides forestillingene om hva en nordmann faktisk er.

 

Ord til veis ende

Det vi ser her er at steder og minner har en identitetsskapende betydning i et historiedidaktisk perspektiv. Ved å vise til noen eksempler, har vi forhåpentligvis gitt et lite innblikk i hvordan steder kan knyttes til minner, og hvordan vår oppfatning av historien kan være.

 

Litteratur

– ABC-nyheter, Kongens tale går viralt, 2.september 2016. (sist lest 03.10.2017)
– Karlsson K-G og Zander U. 2016. Historien âr nârvarande. Spania: Graphycems
– Kvande L og Naastad N. 2013. Hva skal vi med historie? Oslo: Universitetsforlaget
– Stugu, O.S. (2013). Historie i bruk (3.utg). Oslo: Det Norske Samlaget