Historie i hverdagen

english.stackexchange.com

Her har historien blitt brukt som en opplevelse. En bit av historien er tatt opp og frem, og blitt brukt med et formål der man vil oppleve å ha det gøy. Det ligger ikke så veldig mye baktanke rundt selve festen og temaet som ble brukt, og på mange måter kan vi her trekke inn eksistensiell og moralsk bruk av historien, der de på mange måter mintes og gjenoppdaget en historisk hendelse. Utfallet ble dessverre alt annet enn hva man hadde trodd. En bit av kommersiell historiebruk sniker seg også inn, der vakter gikk med uniformer og lekesverd- her er det forsøkt å gjenskape så mye som mulig.

Hvorfor akkurat denne del av historien ble valgt, er ikke godt å si. Man vil tro at folk flest trår varsomt rundt slike sensitive hendelser, og har fått nok lærdom(vitenskapelig) til å vite hvordan man bruker denne type historie og ikke. Men her har vi altså et meget godt eksempel på hva som kan og har gått galt ved feil bruk av historie. Det kommer nok ikke som noe sjokk at temaet vakte stor oppsikt hos folk flest, og sosiale medier bugner av kommentarer omkring dette:

 

«Det er virkelig historieløst. Det kan være mennesker der som personlig har slektninger som kan ha blitt drept under krigen. Da vi gikk, sto vi utenfor og advarte andre mot å gå inn»
(Maja Sandström, Nrk.no)

(Bildet er hentet fra english.stackexchange.com) 

 

Når blir nazier pirater?

Helt ute av kontekst kan nok dette spørsmålet ikke gi mye mening. Det gir faktisk heller ikke mye mening selv om du at dette er i forhold til hva som skjedde på Studentersamfundet. Så
jeg skal derfor prøve å utdype litt. Hvis du var et gjennomsnittlig medlem av befolkningen i den vestlige verden på 1700-tallet var nok de to aller verste tingene du visste om. 1.
Rival landet ditt, og 2. Pirater. Pirater ble sett på som de verste av de
verste, kjent for å voldta, plyndre, og ødelegge alt for generelt alle andre. Disse
verste av de verste forsvant så etter noen år og dukket opp igjen flere hundre
år senere som maskoter for barneprogrammer, og kostymer som unger gjerne vil
eie for å mye bedre etterligne pirater mens de leker… Da kan det nok hende du
nå forstår litt mer hva jeg mener med at nazier blir pirater. Når kommer naziene til
å slutte å være et sensitivt tema. Det er snart 80 år siden verstingene av
naziene forsvant, og fortsatt blir det store nyheter når folk på tull kler seg
opp som de på en tema fest. Det hadde nok ikke vært like stor pressemelding
hadde festen vært basert rundt pirater. Hva det vil si er at uansett hvor ille
noe er så kommer det en gang til å på ett eller annet vis bli ‘’barnevennlig.’’
I 1912 skjedde det som regnes som en av de største maritime katastrofene. Forliset
til Titanic; Det er derfor at rundt 100 år etter hendelsen ble det laget et hoppeslott
for barn og voksne basert rundt skipets siste øyeblikk…

http://kjfg.net/product/titanic-slide/ (20.11.2017 16:12)

 

Da blir jo spørsmålet, hvor lenge er det til nazier blir barnekostymer og det blir lekt konsentrasjons leir i skolegården? Når blir 9/11 til det store nye hoppeslottet. En dag kan det jo også hende at barn etterligner IS terrorister. Det er hvertfall tydelig fra fortiden at folk etter hvert ikke bryr seg lenger.

 

Hvor går skillet?

Som vi nå har vist, er det å ha en nazi-tematisert fest et utgangspunkt for diskusjon. Med dette kan vi argumentere for en politisk-pedagogisk historiebruk som foregår bak kulissene. Selv om selve festen var for festens skyld, har problematikken med den vært ypperlig for illustrere og debattere hvordan noen former for historiebruk kan være kontroversiell. Et naturlig spørsmål som kan komme i farevannet av dette, er om hvor skillet for hvilken bruk av historie som er greit, og hvile former som ikke er det. Om du er blant de få som ikke skjønner hvorfor å ha en nazi-fest er problematisk(isåfall, hva gjør du på denne bloggen??), la oss gi deg følgende problemstilling; synes du det er greit om en gjeng tyskere arrangerer en 22.juli-tematisert fest? Så langt du ikke er en sadistisk jævel, så ser du nå poenget. Er det sånn at vi ikke skal ta opp de mørke sidene av historien? Ja, dette var et ledende spørsmål.

(Bilde hentet fra vg.no)

I et tidligere blogginnlegg, om monumenter og minnesteder, tok vi blant annet opp 22.juli minnesmerket. Som historiebruk er dette et godt eksempel på å ta opp et sårt tema fra fortiden, for å minne og prosessere. I tillegg er det eksempler på at hendelsen blir tatt opp i læringssituasjoner, enten som ren gjengivelse av hendelsene eller som eksempel på radikal nasjonalisme og høyrepolitikk. Alt dette er både god og viktig historiebruk – å være historien bevisst, og bruke den til et formål. Med nazi-festen forsvinner mye av disse underliggende konseptene, og og historiebruken blir svært overfladisk. Så er det ikke greit å ta opp de mørkere sidene av historien på en lett og morsom måte? Er ikke dett hele konseptet til South Park? Joda, satire er en god måte å få frem poeng på – men igjen, festen treffer ikke der heller.

(Bilde hentet fra hollywoodreporter.com)

Vi har allerede touchet innom Karlssons typologier, og det er samtlige fra hans tabell som kan diskuteres i forhold til dette temaet. Vi kan for eksempel si at denne nazi-inspirerte festen kan ligne på vitenskapelig historiebruk, hvor tolkning og rekonstruering har vært forsøkt utforsket. Det kan imidlertid understrekes at det minner om et ganske dårlig forsøk, som ikke gav ønsket utfall. Vi kan også gjenkjenne eksistensiell bruk, hvor en forsøker å minnes en hendelse(på godt eller vondt), men igjen et heller dårlig argument for å forsvare valget av et slikt tema. Moralsk bruk av historien vil absolutt bli relevant i diskusjon om dette emnet, selv om typologien i seg selv ikke er innlysende sammenlignbar i dette tilfellet. Vi kan dog stille noen høytflyvende spørsmål som om dette var et forsøk på å gjenoppdage festlivet til en nazi, et forsøk på å ufarliggjøre et sårt tema og derav inspirere til rehabilitering, eller enkelt og greit en tanke om på-kanten-humor? Kanskje vi kan strekke oss så langt som å se sammenligninger med ideologisk bruk av historie, hvor vi kan mistenke nynazister i sving? Eller vi kan trekke tråder til ikke-bruk, hvor det er gjort et forsøk på å glemme eller skjule den mørke siden(som holocaust) ved å sette det i en situasjon med alkoholholdige drikker og diskolys? Who knows, konklusjonen er at Karlssons typologi ikke alltid er så entydig når det kommer å analysere historiebruk.

 

Ord til veis ende, med dikt og greier
Og med dette takker vi for oss en siste gang her på historychannel266. Det har vært en lang reise gjennom storm og uvær, med kaffekoppen på slep hver eneste gang. Med ukes-snacks og noen kilo ekstra, har vi i denne anledning laget et dikt som på en kort og konsis måte beskriver vår reise for dette semesteret:

«Takk»
Takk for alt kjære Exfac,
det har vært mye snikksnakk.
På godt og vondt vi har lært,
at vårt hjerte Exfac har nært.

Peace out.
(All rights reserved to the owner!!!)

Litteratur
– https://www.nrk.no/trondelag/arrangerte-nazifest-pa-samfundet-i-trondheim-1.13775143

Nidarosdomen

Hallo hallo, og velkommen igjen til ukas høydepunkters høydepunkt. nå er det endelig på tide å snakke om Trondheims høydepunkt, (Høydemessig ihvertfall) så utfør vårt hellige sakrament ved å hente din kaffekopp og gjør deg klar til vår preken om Nidarosdomen.

«I snart 1000 år har mennesker kommet til Nidarosdomen med sine liv, sine lengsler og sine håp» (www.nidarosdomen.no)

Nidarosdomen har i mange hundre år ført videre kristne verdier slik som dåp, bryllup og begravelser. Det praktfulle byggverket med sin enorme historie, er på mange måter et av historiens mest kjente beviser og resultat etter en manns martyr handlinger. Den bærer også på historien av å være Norges første erkebiskop kirke, og har kronet flere konger som i denne kirken har formet sin identitet og nasjonsbygging (www.snl.no/nidarosdomen). Domen er også oppkalt etter byens eldste navn, som da før var «Nidaros». Her kan man også trekke inn identitet og nasjonsbygging da domen har vært med på å forme Trondheim videre. Folket har bidratt til å hjelpe slik at Nidarosdomen fikk inn penger til restaurering og videre bygging. Folk over hele verden gav penger, og man kan på mange måter si at folket på denne måten har bidratt til at Nidarosdomen har utformet sin identitet.

Olav Haraldsson var Norges konge fra 1015 til 1028. Da han i 1028 måtte rømme landet som følge av krigstrusler fra Knut den Mektige med sine 50 krigsskip, ble han frastjålet kongetittelen. Da Olav vendte tilbake til Norge et par år etter for å ta opp kampen, ble han drept i et slag på Stiklestad i juli. I ettertid har han blitt hyllet som Olav Den Hellige, en martyr som døde for kristendommen, og som hadde hellige egenskaper selv etter sin død. Dette har etterhvert gjort ham til et nasjonssymbol for hele Norge, og Norges hovedkatedral Nidarosdomen er sterkt tilknyttet sagnet om den hellige kongen. Sannheten er at det finnes ingen bevis på at Olav Haraldsson var hellig, men den felles oppfatningen som spredte seg i nordmenns fantasier etter hans død, brakte landets befolkning sammen. Minnestedet for Olav ble lagt til Nidaros, hvor den mektige katedralen ble bygd til ære for den avdøde martyren, og ble et samlested for hele Norge. Her ble også ifølge Stugu “den symbolske kapitalen i Olavsarven konvertert til både makt og materialitet” (Stugu 2016:71). På denne måten kan man si at historien om den mektige Olav også ble misbrukt til politiske og ressursmessige fordeler. Historien om kongen ble vridd og vrengt av mange maktsøkende personer i samtiden for å oppnå sine ulike agendaer; noen benyttet den kanskje for å nettopp vekke et nasjonalt samhold i befolkningen, mens andre utnyttet den til personlige og egosentriske formål. Fascinasjonen for den sagnomsuste mannen førte uansett til at han ble et nasjonalt symbol for både kristendommen og Norges storhet.

 

Bildet er hentet fra http://www.nidarosdomen.no/kalender/immortal-bach-konsert

Rosevinduet

En kan prate mye om Nidarosdomen som et nasjonalt symbol og monument. En kan også strekke seg så langt å si at det er en pilar for vår norske identitet. Uansett hvor pompøst vi ønsker å uttale oss, er det ingen som kan benekte den rike historien til bygningen, og mengden innsats og ressurser som har blitt lagt i den. Under omvisningen i Nidarosdomen, ble vi fortalt om hvor mye av kunsten og ornamentikken som har blitt til over årene via innsats og donasjoner av det norske folk. Et glimrende eksempel på det er rosevinduet på vestfronten av kirka.

Kort oppsummert er rosevinduet en gave fra norske kvinner til Olavsjubileet i 1930. Ved å organisere basarer på tvers av landet, med eget håndverk og bakverk som gevinster, samlet de inn en svimlende sum av 180 000kr. For å sette det i perspektiv, trengtes «kun» 120 000 til å skape mesterverket. Dette er bare et av flere eksempler på hvordan det som var et fattig Norge(husk at dette var før oljeeventyret) gikk aktivt inn for å bistå til bygningen. Kort fortalt kan vi med slike eksempler si noe om hvordan bygningen har vert et knutepunkt og monument for den norske nasjon, og bidratt til å skape bånd og samarbeid på tvers av landet.

 

Symboler og Identitet ved Nidaros

Gjennom historien har Norge hatt flere symboler som bygger opp under den norske identiteten. Om ikke helt historisk riktig, er kanskje vikinghjelmen med horn noe av det mest moderne når det gjelder sammenhengen mellom historie og identitet. Som vi ser i fotballen kler det norske landslagets fans seg ofte ut som vikinger med horn på hjelmene sine. Antakelig for å heie og se litt skremmende ut, men det er også for å representere vår fortid som en stolt og sterk nasjon. Nidarosdomen har jo har vært til stedet siden 1100-tallet. Selv om den nylig ble ferdig gjenoppbygget er dette et utrolig gammelt landemerke. Det er også Norges opprinnelige erkebiskopkirke, og en av Nordens største middelalderkirker. Den blir ansett som en bygning i norsk historie, som viser tilbake til vår identitet. Dette viser seg senere når gjenoppbyggingen av domen ble satt i gang. Her var det ikke tilstrekkelig med penger. Folk følte likevel en sterk tilknytning til dette byggverket og dets historie. Dermed ga de aller fleste nordmenn en donasjon til kirkens oppbygging. Dette var en innsats for å få Domen ferdig til den gitte tidsfristen, og det viste hvor sterkt tilknyttet vi nordmenn er til denne gamle kirka.

Nidarosdomen er et viktig identitets dannende bygg i det norske samfunn. På 1800-tallet sto det bare noen stakkarslige middelalder ruiner i Trondheim sentrum. Det ble bestemt at de skulle bygge det på nytt, siden ruinene var fra før reformasjonen førte det til at det ble bygget i den samme gotiske stilen som Europeiske katedraler gjerne holder seg til. Takket være dens tilknytning til to deler av kristendommen så er Nidaros en viktig identitets kilde til både den kristne og den katolske befolkningen til landet. Det har også laget en slags personlig identitet for Trondheim i seg selv, som en som har levd på sør-øst landet hele sitt liv så kan jeg si at hvis det var noe jeg tenkte på når jeg hørte Trondheim, så var det Nidarosdomen, ikke bakklandet, eller Solsiden. Nidaros ble da for meg et viktig sted i Nord, men samtidig tenkte jeg, jeg er stolt over at vi har en så stor og fin kirke i vårt land. (Som ble litt ødelagt når jeg ser den ikke engang dukker opp på listen over verdens 62 største kirker’’ Selv om det er Norges 5. Største bygg, (Ikke inkludert radio tårn) )

 

Med det er preken over, til vi leses igjen. Hadet bra

 

 

Litteratur og kilder:

– Øystein Ekroll

– Nidarosdomen, http://www.nidarosdomen.no. Sist besøkt 14.11.2017

– Store norske leksikon, «Nidarosdomen». Sist besøkt 14.11.2017

– Stugu, Ola S.: «Historie i bruk», Oslo 2010

– https://www.tu.no/artikler/her-er-norges-5-hoyeste-bygninger/345594. 14:47 14.11.2017

– https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_largest_church_buildings 14:48 14.11.2017

–

 

Historien i populærkultur

Hei på deg!

Nå kommer ukas høydepunkt nok en gang, nemlig et blogginnlegg fra oss! Ukas innlegg tar for seg historiebruk i film, der vi tilslutt skal drøfte dette i sammenheng med tidligere begrep.

Historiebruk i film, også kjent som kommersiell historiebruk, er kanskje en av de mest kjente måtene å bruke historie på nå til dags. I film blir historien ofte brukt på flere måter; til opplysning, underholdning, faglig formidling og så videre(Stugu:138). Etterspørselen etter «historiske» filmer blir stadig større, og folk viser en økende interesse for dette. På denne måten utnytter filmskaperne å tiltrekke seg et publikum ved å gjenskape historiske hendelser, for å oppnå økonomisk gevinst. De bruker historien til alt fra selve innholdet til cover/plakater. Et annet formål ved kommersiell historiebruk, kan være det å øke forståelsen for historie, vise til og få frem forskjeller(Stugu:140). Filmen «Der untergang» handler om det tredje rikets siste dager, og gjenskaper en svært viktig tid i 1945. Her får man gjennom film, et godt innblikk i hvordan det var på denne tiden, og hvordan en av verdens mest kjente diktatorer ble knust av Den røde armè. I tillegg til å gjenskape historien, ser man også at alt fra klær til hus, bygninger og selve filmplakaten, er gjengitt.

(Bilde hentet fra imdb.com)

Andre verdenskrig er kanskje en periode som er mest brukt til å gjenskape og gjenfortelle historien. Det er en periode som har satt et enormt spor i historien, og en annen film som både gjenforteller og gir eksempler på flere begreper og typologier, er filmen “Schindlers list”. Flere av oss i gruppa husker at filmen faktisk ble brukt som pensum på ungdomsskolen, her kan vi altså knytte inn vitenskapelig bruk der historien blir brukt til å få frem et poeng, lære bort og vise. Et annet eksempel er den eksistensielle bruken. Eksistensiell historiebruk er som vi husker fra tidligere blogginnlegg, sterkt knyttet til identitet, og for de som har sett “Schindlers list”, vet at det er en film som baserer seg svært mye på nettopp dette, da filmen tar utgangspunkt i den sanne historien om den tyske forretningsmannen Oskar Schindler (1908–74) som i 1945 reddet rundt 1200 jødiske fanger fra tilintetgjørelse i nazistenes konsentrasjonsleirer i Polen(https://snl.no/Schindlers_liste)

 

Historie?
Har du noen gang som historie interessert sett på noe som tar utgangspunkt i noe historisk og tenkt, ‘’Sånn var det da vel ikke?’’ Noen ganger er det forandret for å knytte sammen flere historiske hendelser, legge til noen nye karakterer for å gjøre historien litt mer spennende. Eller noen ganger så kaster de historien ut vinduet for å lage sin egne historie, hos historikere kan dette ofte føre til at en dømmende finger blir pekt mot den skyldige med spørsmålet ‘’Hvorfor’’. I dag skal min finger pekes mot de kjente Mumie filmene. I filmene fra 1999 er den store slemme skurken den onde Imhotep som prøver å ta over verdenen. I virkeligheten var Imhotep en av de første arkitektene i verden, og sies å ha designet en av de eldste pyramidene i Egypt, I senere tid ble han sett på som en gud av arkitektur. Så hvorfor ble en ekte respektert person gjort om til en skurk med en helt annen historie i en Hollywood film?

Noe av det samme skjedde i den nye Mumie filmen som kom i 2017 der de refererer til Set som den egyptiske dødsguden og bruker dette som en viktig del av historien de forteller. Mens i den faktiske egyptiske mytologien var ikke Set en døds gud i det hele tatt, han var alt i alt mytologiens drittsekk og hovedskurk. Død var faktisk en positiv hendelse i den egyptiske kulturen, en av de mest sentrale og mest respekterte gudene var Osiris den faktiske dødsguden. Dette var fordi døden ikke var noe som ble fryktet i deres mytologi, og store deler av hvordan Egypt ble bygget som en nasjon var basert på respekten for de døde. For å få frem sin historie har Hollywood i stedet bestemt seg for å prøve å motsi en av kjerne idealene i egyptisk mytologi. Hvordan har det seg at de har hatt lyst til å omskrive historien så grundig.

Det lette svaret er uvitenhet. De fleste er ikke godt lært i den egyptiske mytologien og vet kanskje noen små ting. Som at Imhotep var en person, eller at Set var en skurk. For da å gi en bedre forståelse for dagens miljø så trengte de en skurk. Da passet Imhotep bra fordi det er en mumie som har forsvunnet, og har noe mysterie over seg. Set var ond og knyttes derfor opp imot vår kulturelle tankegang om hvordan død er negativt. Dette skaper derimot problemer, ved at dette kan påvirke den generelle forståelsen av hvordan ting ble utført i Egypt. Som nevnt tidligere er myter en stor del av hvordan en nasjon er bygget. Ved å endre noen av grunnprinsippene som ligger bak dette blir det vanskeligere for en enkeltperson å forstå hvorfor Egypt endte opp slik det gjorde.

 

Den hvite manns byrde
Er det ett konsept som har vert med på å malt historien, er det idéen om den hvite manns byrde. Selve begrepet har sitt opphav fra et dikt av Rudyard Kipling(http://historymatters.gmu.edu/d/5478/), og ble rask brukt for å rettferdiggjøre den vestlige koloniseringen og industrialiseringen av den tredje verden. Det hvite mennesket(typisk sett en mann), blir fremstilt som mer sivilisert og innsiktsfull, og med en slags moralsk plikt for å bistå til «de andre». Begrepet har blitt en integrert del av hvordan samtiden rasjonaliserer og forklarer hendelser av lignende grad. Altså kan vi snakke om både vitenskapelig, moralsk og ideologisk historiebruk(Karlsson 2016:72). Er det da sånn at vi har forflyttes oss vekk fra denne idéen? I massemedienes verden, derav spesielt film, er idéen om den hvite frelser fortsatt fremtredende, om så på et underbevisst plan. Det er nettopp dette vi skal se noe nærmere på.

(Bildet er hentet fra rogerebert.com)

Som filmentusiast er det mange eksempler på gode filmer hvor vi ser dette konseptet dukker opp. Blant annet finner vi mesterverkene Dances with Wolves og The Last Samurai. I sistnevnte følger vi Nathan Algren(Tom Cruice), en amerikansk militær rådgiver som blir tatt til krigsfange av et folk av samuraier. Algren ender opp med å slåss ved siden av samuraiene, og bli en sentral rolle for deres side som opposisjon mot de korrupte rådgiverne til den japanske keiseren. Filmens har ved flere anledninger blitt dratt inn som et eksempel på den hvite frelser i filmer. Selv om vi i historieformidlingen av fortidige hendelser som koloniseringen er bevisst på idéen om den hvite manns byrde, og kritiserer det, er det fortsatt fremtredende i filmverden. En kan argumentere for at det er en del av vår underbevisste identitet, at vi som hvite vest-europeere fortsatt ser oss selv som noe over i et slags globalt hierarkisk system. En slik påstand vil nok få de fleste til å hoppe ut av sofaen og rive seg i sitt liberale hår over en slik kontroversiell påstand. Tross en kan si mainstream film har blitt flinkere på dette, trenger vi ikke gå lengre tilbake enn til oscarutdelingen 2016, og den kontroversielle #OscarsSoWhite. We rest our case, your honor.

Avsluttende ord om historiebruk i film

(Bilde hentet fra Stugu 2016:16)

I modellen ovenfor(Stugu 2016:16) viser på en glimrende måte en oversikt over historiens ulike funksjoner, og fungerer utmerket som en oppsummering av historiebruk i film. For å poengtere dette, tar vi igjen utgangspunkt i mesterverket Schindlers liste. Åpenbart nok er dette historie som opplevelse, en fortelling til mål som fascinasjon og spenning. Filmen er også brukt til orientering – den tar opp hendelser som har skjedd, og som nevnt tidligere har vi selv opplevd at den har blitt brukt i undervisningssituasjon. Samtidig kan vi si at den har blitt brukt som et redskap for å overtale og frigjøre. For å vise til regissørens egne ord, og som en konklusjon på hvordan film faktisk kan bli brukt på godt i et historiebruks perspektiv, ønsker vi å avslutte med følgende sitat: «No one can do anything to fix the past – that´s already happened, but a picture like this can impact us, delivering a mandate about what must never happen again»(sitat hentet fra filmetiketten).

Og mens vi tørker vekk tårene fra det sterke sitatet, hulker vi deg farvel enn så lenge. Vi håper å ha vist et aldri så lite innblikk i filmens verden under en historikers briller. Ha en strålende helg, du vakre, fagre leser.

 

Literatur:
– https://josephandisraelinegypt.wordpress.com/2014/01/23/the-tomb-of-imhotep-found-the-coffin-was-empty-and-orientated-to-the-north/ (7.11.2017 15:04)
– Karlsson, Klas-Göran & Zander, Ulf: «Historien är närvarande», Lund 2014
– Stugu, Ola S.: «Historie i bruk», Oslo 2010
– Svendsen T.O. «Schindlers liste», https://snl.no/Schindlers_liste. (Sist besøkt 07.11.2017)