Historie i hverdagen

english.stackexchange.com

Her har historien blitt brukt som en opplevelse. En bit av historien er tatt opp og frem, og blitt brukt med et formål der man vil oppleve å ha det gøy. Det ligger ikke så veldig mye baktanke rundt selve festen og temaet som ble brukt, og på mange måter kan vi her trekke inn eksistensiell og moralsk bruk av historien, der de på mange måter mintes og gjenoppdaget en historisk hendelse. Utfallet ble dessverre alt annet enn hva man hadde trodd. En bit av kommersiell historiebruk sniker seg også inn, der vakter gikk med uniformer og lekesverd- her er det forsøkt å gjenskape så mye som mulig.

Hvorfor akkurat denne del av historien ble valgt, er ikke godt å si. Man vil tro at folk flest trår varsomt rundt slike sensitive hendelser, og har fått nok lærdom(vitenskapelig) til å vite hvordan man bruker denne type historie og ikke. Men her har vi altså et meget godt eksempel på hva som kan og har gått galt ved feil bruk av historie. Det kommer nok ikke som noe sjokk at temaet vakte stor oppsikt hos folk flest, og sosiale medier bugner av kommentarer omkring dette:

 

«Det er virkelig historieløst. Det kan være mennesker der som personlig har slektninger som kan ha blitt drept under krigen. Da vi gikk, sto vi utenfor og advarte andre mot å gå inn»
(Maja Sandström, Nrk.no)

(Bildet er hentet fra english.stackexchange.com) 

 

Når blir nazier pirater?

Helt ute av kontekst kan nok dette spørsmålet ikke gi mye mening. Det gir faktisk heller ikke mye mening selv om du at dette er i forhold til hva som skjedde på Studentersamfundet. Så
jeg skal derfor prøve å utdype litt. Hvis du var et gjennomsnittlig medlem av befolkningen i den vestlige verden på 1700-tallet var nok de to aller verste tingene du visste om. 1.
Rival landet ditt, og 2. Pirater. Pirater ble sett på som de verste av de
verste, kjent for å voldta, plyndre, og ødelegge alt for generelt alle andre. Disse
verste av de verste forsvant så etter noen år og dukket opp igjen flere hundre
år senere som maskoter for barneprogrammer, og kostymer som unger gjerne vil
eie for å mye bedre etterligne pirater mens de leker… Da kan det nok hende du
nå forstår litt mer hva jeg mener med at nazier blir pirater. Når kommer naziene til
å slutte å være et sensitivt tema. Det er snart 80 år siden verstingene av
naziene forsvant, og fortsatt blir det store nyheter når folk på tull kler seg
opp som de på en tema fest. Det hadde nok ikke vært like stor pressemelding
hadde festen vært basert rundt pirater. Hva det vil si er at uansett hvor ille
noe er så kommer det en gang til å på ett eller annet vis bli ‘’barnevennlig.’’
I 1912 skjedde det som regnes som en av de største maritime katastrofene. Forliset
til Titanic; Det er derfor at rundt 100 år etter hendelsen ble det laget et hoppeslott
for barn og voksne basert rundt skipets siste øyeblikk…

http://kjfg.net/product/titanic-slide/ (20.11.2017 16:12)

 

Da blir jo spørsmålet, hvor lenge er det til nazier blir barnekostymer og det blir lekt konsentrasjons leir i skolegården? Når blir 9/11 til det store nye hoppeslottet. En dag kan det jo også hende at barn etterligner IS terrorister. Det er hvertfall tydelig fra fortiden at folk etter hvert ikke bryr seg lenger.

 

Hvor går skillet?

Som vi nå har vist, er det å ha en nazi-tematisert fest et utgangspunkt for diskusjon. Med dette kan vi argumentere for en politisk-pedagogisk historiebruk som foregår bak kulissene. Selv om selve festen var for festens skyld, har problematikken med den vært ypperlig for illustrere og debattere hvordan noen former for historiebruk kan være kontroversiell. Et naturlig spørsmål som kan komme i farevannet av dette, er om hvor skillet for hvilken bruk av historie som er greit, og hvile former som ikke er det. Om du er blant de få som ikke skjønner hvorfor å ha en nazi-fest er problematisk(isåfall, hva gjør du på denne bloggen??), la oss gi deg følgende problemstilling; synes du det er greit om en gjeng tyskere arrangerer en 22.juli-tematisert fest? Så langt du ikke er en sadistisk jævel, så ser du nå poenget. Er det sånn at vi ikke skal ta opp de mørke sidene av historien? Ja, dette var et ledende spørsmål.

(Bilde hentet fra vg.no)

I et tidligere blogginnlegg, om monumenter og minnesteder, tok vi blant annet opp 22.juli minnesmerket. Som historiebruk er dette et godt eksempel på å ta opp et sårt tema fra fortiden, for å minne og prosessere. I tillegg er det eksempler på at hendelsen blir tatt opp i læringssituasjoner, enten som ren gjengivelse av hendelsene eller som eksempel på radikal nasjonalisme og høyrepolitikk. Alt dette er både god og viktig historiebruk – å være historien bevisst, og bruke den til et formål. Med nazi-festen forsvinner mye av disse underliggende konseptene, og og historiebruken blir svært overfladisk. Så er det ikke greit å ta opp de mørkere sidene av historien på en lett og morsom måte? Er ikke dett hele konseptet til South Park? Joda, satire er en god måte å få frem poeng på – men igjen, festen treffer ikke der heller.

(Bilde hentet fra hollywoodreporter.com)

Vi har allerede touchet innom Karlssons typologier, og det er samtlige fra hans tabell som kan diskuteres i forhold til dette temaet. Vi kan for eksempel si at denne nazi-inspirerte festen kan ligne på vitenskapelig historiebruk, hvor tolkning og rekonstruering har vært forsøkt utforsket. Det kan imidlertid understrekes at det minner om et ganske dårlig forsøk, som ikke gav ønsket utfall. Vi kan også gjenkjenne eksistensiell bruk, hvor en forsøker å minnes en hendelse(på godt eller vondt), men igjen et heller dårlig argument for å forsvare valget av et slikt tema. Moralsk bruk av historien vil absolutt bli relevant i diskusjon om dette emnet, selv om typologien i seg selv ikke er innlysende sammenlignbar i dette tilfellet. Vi kan dog stille noen høytflyvende spørsmål som om dette var et forsøk på å gjenoppdage festlivet til en nazi, et forsøk på å ufarliggjøre et sårt tema og derav inspirere til rehabilitering, eller enkelt og greit en tanke om på-kanten-humor? Kanskje vi kan strekke oss så langt som å se sammenligninger med ideologisk bruk av historie, hvor vi kan mistenke nynazister i sving? Eller vi kan trekke tråder til ikke-bruk, hvor det er gjort et forsøk på å glemme eller skjule den mørke siden(som holocaust) ved å sette det i en situasjon med alkoholholdige drikker og diskolys? Who knows, konklusjonen er at Karlssons typologi ikke alltid er så entydig når det kommer å analysere historiebruk.

 

Ord til veis ende, med dikt og greier
Og med dette takker vi for oss en siste gang her på historychannel266. Det har vært en lang reise gjennom storm og uvær, med kaffekoppen på slep hver eneste gang. Med ukes-snacks og noen kilo ekstra, har vi i denne anledning laget et dikt som på en kort og konsis måte beskriver vår reise for dette semesteret:

«Takk»
Takk for alt kjære Exfac,
det har vært mye snikksnakk.
På godt og vondt vi har lært,
at vårt hjerte Exfac har nært.

Peace out.
(All rights reserved to the owner!!!)

Litteratur
– https://www.nrk.no/trondelag/arrangerte-nazifest-pa-samfundet-i-trondheim-1.13775143

Nidarosdomen

Hallo hallo, og velkommen igjen til ukas høydepunkters høydepunkt. nå er det endelig på tide å snakke om Trondheims høydepunkt, (Høydemessig ihvertfall) så utfør vårt hellige sakrament ved å hente din kaffekopp og gjør deg klar til vår preken om Nidarosdomen.

«I snart 1000 år har mennesker kommet til Nidarosdomen med sine liv, sine lengsler og sine håp» (www.nidarosdomen.no)

Nidarosdomen har i mange hundre år ført videre kristne verdier slik som dåp, bryllup og begravelser. Det praktfulle byggverket med sin enorme historie, er på mange måter et av historiens mest kjente beviser og resultat etter en manns martyr handlinger. Den bærer også på historien av å være Norges første erkebiskop kirke, og har kronet flere konger som i denne kirken har formet sin identitet og nasjonsbygging (www.snl.no/nidarosdomen). Domen er også oppkalt etter byens eldste navn, som da før var «Nidaros». Her kan man også trekke inn identitet og nasjonsbygging da domen har vært med på å forme Trondheim videre. Folket har bidratt til å hjelpe slik at Nidarosdomen fikk inn penger til restaurering og videre bygging. Folk over hele verden gav penger, og man kan på mange måter si at folket på denne måten har bidratt til at Nidarosdomen har utformet sin identitet.

Olav Haraldsson var Norges konge fra 1015 til 1028. Da han i 1028 måtte rømme landet som følge av krigstrusler fra Knut den Mektige med sine 50 krigsskip, ble han frastjålet kongetittelen. Da Olav vendte tilbake til Norge et par år etter for å ta opp kampen, ble han drept i et slag på Stiklestad i juli. I ettertid har han blitt hyllet som Olav Den Hellige, en martyr som døde for kristendommen, og som hadde hellige egenskaper selv etter sin død. Dette har etterhvert gjort ham til et nasjonssymbol for hele Norge, og Norges hovedkatedral Nidarosdomen er sterkt tilknyttet sagnet om den hellige kongen. Sannheten er at det finnes ingen bevis på at Olav Haraldsson var hellig, men den felles oppfatningen som spredte seg i nordmenns fantasier etter hans død, brakte landets befolkning sammen. Minnestedet for Olav ble lagt til Nidaros, hvor den mektige katedralen ble bygd til ære for den avdøde martyren, og ble et samlested for hele Norge. Her ble også ifølge Stugu “den symbolske kapitalen i Olavsarven konvertert til både makt og materialitet” (Stugu 2016:71). På denne måten kan man si at historien om den mektige Olav også ble misbrukt til politiske og ressursmessige fordeler. Historien om kongen ble vridd og vrengt av mange maktsøkende personer i samtiden for å oppnå sine ulike agendaer; noen benyttet den kanskje for å nettopp vekke et nasjonalt samhold i befolkningen, mens andre utnyttet den til personlige og egosentriske formål. Fascinasjonen for den sagnomsuste mannen førte uansett til at han ble et nasjonalt symbol for både kristendommen og Norges storhet.

 

Bildet er hentet fra http://www.nidarosdomen.no/kalender/immortal-bach-konsert

Rosevinduet

En kan prate mye om Nidarosdomen som et nasjonalt symbol og monument. En kan også strekke seg så langt å si at det er en pilar for vår norske identitet. Uansett hvor pompøst vi ønsker å uttale oss, er det ingen som kan benekte den rike historien til bygningen, og mengden innsats og ressurser som har blitt lagt i den. Under omvisningen i Nidarosdomen, ble vi fortalt om hvor mye av kunsten og ornamentikken som har blitt til over årene via innsats og donasjoner av det norske folk. Et glimrende eksempel på det er rosevinduet på vestfronten av kirka.

Kort oppsummert er rosevinduet en gave fra norske kvinner til Olavsjubileet i 1930. Ved å organisere basarer på tvers av landet, med eget håndverk og bakverk som gevinster, samlet de inn en svimlende sum av 180 000kr. For å sette det i perspektiv, trengtes «kun» 120 000 til å skape mesterverket. Dette er bare et av flere eksempler på hvordan det som var et fattig Norge(husk at dette var før oljeeventyret) gikk aktivt inn for å bistå til bygningen. Kort fortalt kan vi med slike eksempler si noe om hvordan bygningen har vert et knutepunkt og monument for den norske nasjon, og bidratt til å skape bånd og samarbeid på tvers av landet.

 

Symboler og Identitet ved Nidaros

Gjennom historien har Norge hatt flere symboler som bygger opp under den norske identiteten. Om ikke helt historisk riktig, er kanskje vikinghjelmen med horn noe av det mest moderne når det gjelder sammenhengen mellom historie og identitet. Som vi ser i fotballen kler det norske landslagets fans seg ofte ut som vikinger med horn på hjelmene sine. Antakelig for å heie og se litt skremmende ut, men det er også for å representere vår fortid som en stolt og sterk nasjon. Nidarosdomen har jo har vært til stedet siden 1100-tallet. Selv om den nylig ble ferdig gjenoppbygget er dette et utrolig gammelt landemerke. Det er også Norges opprinnelige erkebiskopkirke, og en av Nordens største middelalderkirker. Den blir ansett som en bygning i norsk historie, som viser tilbake til vår identitet. Dette viser seg senere når gjenoppbyggingen av domen ble satt i gang. Her var det ikke tilstrekkelig med penger. Folk følte likevel en sterk tilknytning til dette byggverket og dets historie. Dermed ga de aller fleste nordmenn en donasjon til kirkens oppbygging. Dette var en innsats for å få Domen ferdig til den gitte tidsfristen, og det viste hvor sterkt tilknyttet vi nordmenn er til denne gamle kirka.

Nidarosdomen er et viktig identitets dannende bygg i det norske samfunn. På 1800-tallet sto det bare noen stakkarslige middelalder ruiner i Trondheim sentrum. Det ble bestemt at de skulle bygge det på nytt, siden ruinene var fra før reformasjonen førte det til at det ble bygget i den samme gotiske stilen som Europeiske katedraler gjerne holder seg til. Takket være dens tilknytning til to deler av kristendommen så er Nidaros en viktig identitets kilde til både den kristne og den katolske befolkningen til landet. Det har også laget en slags personlig identitet for Trondheim i seg selv, som en som har levd på sør-øst landet hele sitt liv så kan jeg si at hvis det var noe jeg tenkte på når jeg hørte Trondheim, så var det Nidarosdomen, ikke bakklandet, eller Solsiden. Nidaros ble da for meg et viktig sted i Nord, men samtidig tenkte jeg, jeg er stolt over at vi har en så stor og fin kirke i vårt land. (Som ble litt ødelagt når jeg ser den ikke engang dukker opp på listen over verdens 62 største kirker’’ Selv om det er Norges 5. Største bygg, (Ikke inkludert radio tårn) )

 

Med det er preken over, til vi leses igjen. Hadet bra

 

 

Litteratur og kilder:

– Øystein Ekroll

– Nidarosdomen, http://www.nidarosdomen.no. Sist besøkt 14.11.2017

– Store norske leksikon, «Nidarosdomen». Sist besøkt 14.11.2017

– Stugu, Ola S.: «Historie i bruk», Oslo 2010

– https://www.tu.no/artikler/her-er-norges-5-hoyeste-bygninger/345594. 14:47 14.11.2017

– https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_largest_church_buildings 14:48 14.11.2017

–

 

Historien i populærkultur

Hei på deg!

Nå kommer ukas høydepunkt nok en gang, nemlig et blogginnlegg fra oss! Ukas innlegg tar for seg historiebruk i film, der vi tilslutt skal drøfte dette i sammenheng med tidligere begrep.

Historiebruk i film, også kjent som kommersiell historiebruk, er kanskje en av de mest kjente måtene å bruke historie på nå til dags. I film blir historien ofte brukt på flere måter; til opplysning, underholdning, faglig formidling og så videre(Stugu:138). Etterspørselen etter «historiske» filmer blir stadig større, og folk viser en økende interesse for dette. På denne måten utnytter filmskaperne å tiltrekke seg et publikum ved å gjenskape historiske hendelser, for å oppnå økonomisk gevinst. De bruker historien til alt fra selve innholdet til cover/plakater. Et annet formål ved kommersiell historiebruk, kan være det å øke forståelsen for historie, vise til og få frem forskjeller(Stugu:140). Filmen «Der untergang» handler om det tredje rikets siste dager, og gjenskaper en svært viktig tid i 1945. Her får man gjennom film, et godt innblikk i hvordan det var på denne tiden, og hvordan en av verdens mest kjente diktatorer ble knust av Den røde armè. I tillegg til å gjenskape historien, ser man også at alt fra klær til hus, bygninger og selve filmplakaten, er gjengitt.

(Bilde hentet fra imdb.com)

Andre verdenskrig er kanskje en periode som er mest brukt til å gjenskape og gjenfortelle historien. Det er en periode som har satt et enormt spor i historien, og en annen film som både gjenforteller og gir eksempler på flere begreper og typologier, er filmen “Schindlers list”. Flere av oss i gruppa husker at filmen faktisk ble brukt som pensum på ungdomsskolen, her kan vi altså knytte inn vitenskapelig bruk der historien blir brukt til å få frem et poeng, lære bort og vise. Et annet eksempel er den eksistensielle bruken. Eksistensiell historiebruk er som vi husker fra tidligere blogginnlegg, sterkt knyttet til identitet, og for de som har sett “Schindlers list”, vet at det er en film som baserer seg svært mye på nettopp dette, da filmen tar utgangspunkt i den sanne historien om den tyske forretningsmannen Oskar Schindler (1908–74) som i 1945 reddet rundt 1200 jødiske fanger fra tilintetgjørelse i nazistenes konsentrasjonsleirer i Polen(https://snl.no/Schindlers_liste)

 

Historie?
Har du noen gang som historie interessert sett på noe som tar utgangspunkt i noe historisk og tenkt, ‘’Sånn var det da vel ikke?’’ Noen ganger er det forandret for å knytte sammen flere historiske hendelser, legge til noen nye karakterer for å gjøre historien litt mer spennende. Eller noen ganger så kaster de historien ut vinduet for å lage sin egne historie, hos historikere kan dette ofte føre til at en dømmende finger blir pekt mot den skyldige med spørsmålet ‘’Hvorfor’’. I dag skal min finger pekes mot de kjente Mumie filmene. I filmene fra 1999 er den store slemme skurken den onde Imhotep som prøver å ta over verdenen. I virkeligheten var Imhotep en av de første arkitektene i verden, og sies å ha designet en av de eldste pyramidene i Egypt, I senere tid ble han sett på som en gud av arkitektur. Så hvorfor ble en ekte respektert person gjort om til en skurk med en helt annen historie i en Hollywood film?

Noe av det samme skjedde i den nye Mumie filmen som kom i 2017 der de refererer til Set som den egyptiske dødsguden og bruker dette som en viktig del av historien de forteller. Mens i den faktiske egyptiske mytologien var ikke Set en døds gud i det hele tatt, han var alt i alt mytologiens drittsekk og hovedskurk. Død var faktisk en positiv hendelse i den egyptiske kulturen, en av de mest sentrale og mest respekterte gudene var Osiris den faktiske dødsguden. Dette var fordi døden ikke var noe som ble fryktet i deres mytologi, og store deler av hvordan Egypt ble bygget som en nasjon var basert på respekten for de døde. For å få frem sin historie har Hollywood i stedet bestemt seg for å prøve å motsi en av kjerne idealene i egyptisk mytologi. Hvordan har det seg at de har hatt lyst til å omskrive historien så grundig.

Det lette svaret er uvitenhet. De fleste er ikke godt lært i den egyptiske mytologien og vet kanskje noen små ting. Som at Imhotep var en person, eller at Set var en skurk. For da å gi en bedre forståelse for dagens miljø så trengte de en skurk. Da passet Imhotep bra fordi det er en mumie som har forsvunnet, og har noe mysterie over seg. Set var ond og knyttes derfor opp imot vår kulturelle tankegang om hvordan død er negativt. Dette skaper derimot problemer, ved at dette kan påvirke den generelle forståelsen av hvordan ting ble utført i Egypt. Som nevnt tidligere er myter en stor del av hvordan en nasjon er bygget. Ved å endre noen av grunnprinsippene som ligger bak dette blir det vanskeligere for en enkeltperson å forstå hvorfor Egypt endte opp slik det gjorde.

 

Den hvite manns byrde
Er det ett konsept som har vert med på å malt historien, er det idéen om den hvite manns byrde. Selve begrepet har sitt opphav fra et dikt av Rudyard Kipling(http://historymatters.gmu.edu/d/5478/), og ble rask brukt for å rettferdiggjøre den vestlige koloniseringen og industrialiseringen av den tredje verden. Det hvite mennesket(typisk sett en mann), blir fremstilt som mer sivilisert og innsiktsfull, og med en slags moralsk plikt for å bistå til «de andre». Begrepet har blitt en integrert del av hvordan samtiden rasjonaliserer og forklarer hendelser av lignende grad. Altså kan vi snakke om både vitenskapelig, moralsk og ideologisk historiebruk(Karlsson 2016:72). Er det da sånn at vi har forflyttes oss vekk fra denne idéen? I massemedienes verden, derav spesielt film, er idéen om den hvite frelser fortsatt fremtredende, om så på et underbevisst plan. Det er nettopp dette vi skal se noe nærmere på.

(Bildet er hentet fra rogerebert.com)

Som filmentusiast er det mange eksempler på gode filmer hvor vi ser dette konseptet dukker opp. Blant annet finner vi mesterverkene Dances with Wolves og The Last Samurai. I sistnevnte følger vi Nathan Algren(Tom Cruice), en amerikansk militær rådgiver som blir tatt til krigsfange av et folk av samuraier. Algren ender opp med å slåss ved siden av samuraiene, og bli en sentral rolle for deres side som opposisjon mot de korrupte rådgiverne til den japanske keiseren. Filmens har ved flere anledninger blitt dratt inn som et eksempel på den hvite frelser i filmer. Selv om vi i historieformidlingen av fortidige hendelser som koloniseringen er bevisst på idéen om den hvite manns byrde, og kritiserer det, er det fortsatt fremtredende i filmverden. En kan argumentere for at det er en del av vår underbevisste identitet, at vi som hvite vest-europeere fortsatt ser oss selv som noe over i et slags globalt hierarkisk system. En slik påstand vil nok få de fleste til å hoppe ut av sofaen og rive seg i sitt liberale hår over en slik kontroversiell påstand. Tross en kan si mainstream film har blitt flinkere på dette, trenger vi ikke gå lengre tilbake enn til oscarutdelingen 2016, og den kontroversielle #OscarsSoWhite. We rest our case, your honor.

Avsluttende ord om historiebruk i film

(Bilde hentet fra Stugu 2016:16)

I modellen ovenfor(Stugu 2016:16) viser på en glimrende måte en oversikt over historiens ulike funksjoner, og fungerer utmerket som en oppsummering av historiebruk i film. For å poengtere dette, tar vi igjen utgangspunkt i mesterverket Schindlers liste. Åpenbart nok er dette historie som opplevelse, en fortelling til mål som fascinasjon og spenning. Filmen er også brukt til orientering – den tar opp hendelser som har skjedd, og som nevnt tidligere har vi selv opplevd at den har blitt brukt i undervisningssituasjon. Samtidig kan vi si at den har blitt brukt som et redskap for å overtale og frigjøre. For å vise til regissørens egne ord, og som en konklusjon på hvordan film faktisk kan bli brukt på godt i et historiebruks perspektiv, ønsker vi å avslutte med følgende sitat: «No one can do anything to fix the past – that´s already happened, but a picture like this can impact us, delivering a mandate about what must never happen again»(sitat hentet fra filmetiketten).

Og mens vi tørker vekk tårene fra det sterke sitatet, hulker vi deg farvel enn så lenge. Vi håper å ha vist et aldri så lite innblikk i filmens verden under en historikers briller. Ha en strålende helg, du vakre, fagre leser.

 

Literatur:
– https://josephandisraelinegypt.wordpress.com/2014/01/23/the-tomb-of-imhotep-found-the-coffin-was-empty-and-orientated-to-the-north/ (7.11.2017 15:04)
– Karlsson, Klas-Göran & Zander, Ulf: «Historien är närvarande», Lund 2014
– Stugu, Ola S.: «Historie i bruk», Oslo 2010
– Svendsen T.O. «Schindlers liste», https://snl.no/Schindlers_liste. (Sist besøkt 07.11.2017)

Roadtrip til Stiklestad

Denne uken fikk vi i De gode historikernes lag privilegiet av å besøke et av Norges stolteste minnesteder; nemlig Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Dette er et sted som har en rik historie for oss nordmenn, og det var virkelig en opplevelse å få sitte i den eldgamle kirka, samt stå på den sagnomsuste Olavshaugen der Olav Den Hellige skal ha ligget den første natten etter sin død. Vi ble så inspirerte at vi bestemte oss for å gå litt nærmere inn på et par av de stasjonene vi fikk besøke under vårt opphold på Stiklestad, så nå er det duket for et stykke herlig nasjonalhistorie i denne ukas blogginnlegg. Vi begynner med å prate litt om langhuset på Stiklestad, og deretter vil vi ta for oss monumentet på Olavshaugen. Vi håper du har en kaffen klar, for nå setter vi i gang!

 

Langhuset på Stiklestad

Har du noen gang fått en helt spesifikk sang på hjernen? De fleste har som regel det, og den klarer som regel å irritere deg like mye som en veps som ikke kjenner personlig rom. Da jeg var på Stiklestad turen fikk jeg hele tiden en sang på hjernen hver gang jeg så på langhuset der det lå oppe på haugen som så utover området. Jeg fikk hele tiden Ringenes herre sangen som spilles når de viser utsiden av Rohan. Beklager at dette blir litt vel nerdete, men slikt må en leve med i blant. På starten av turen føltes det litt feil ut av meg å tenke slik siden det er en kraftig distinksjon mellom det fiksjonelle Ringenes herre universet og et viking langhus på den historiske plassen Stiklestad. Tingen er at utover turen følte jeg mindre og mindre skyld for det siden jeg sakte men sikkert begynte å forstå noe. Begge to er like ekte.

Ringenes Herre Rohan Sangen

Langhuset på Stiklestad er nemlig ikke et originalt bygg men ble faktisk laget over en periode på 4-5 år og sto ferdig i 2009. Dette gjør bygget 8 år gammelt da denne bloggen blir skrevet, noe som i forhold til resten av Stiklestad er bare barnemat. Dette er allikevel ikke hva som gjør bygget falskt, det er at hele bygget er bare en spekulasjon om hvordan byggene kan ha sett ut siden det finnes ikke noen Langhus igjen, bare ‘’grunnmuren’’ og tegn etter støttebjelker. Det ironiske er at et par år etter at langhuset var ferdig ble det i 2013 funnet tegn etter to langhus på Stiklestad der ett av dem var omtrent samme størrelse som det som ble bygget. Så da kan man være sikker på at et lignende hus har nok stått i nærheten. Dette er allikevel ikke hva som gjør langhuset uekte. Det er nemlig at bygget er laget med vilje til å ikke være 100% historisk riktig. Stiklestad holder nemlig på med leirskole og langhuset er et av hovedsentrene og har derfor krevd at en har deler som passer barneskole elever mer enn det gjør en vikinghøvding.

Det som gjør langhuset viktig for Stiklestad er identiteten den skaper og den representative verdien. Siden det har stått viking langhus der før, er bygget med på å skape opplevelsen til et område som allerede ikke lenger er slik det var for 1000 år siden. Det er derfor nyttig å ha huset der selv om det ikke er 100% originalt noe det heller ikke later som det er heller. Men det er med på å skape den norske historiske identiteten de fleste har fra hva som hendte på Stiklestad. Uheldigvis så er det ikke alle som har respektert den historiske identiteten men har heller prøvd å utnytte den for sine egne motiver. Et eksempel på dette finner vi når vi snakker om Olavsstøtta.

(Bilde tatt av Vetle Øyvang)

 

Olavshaugen/olavsstøtta

Å besøke Stiklestad var en rik opplevelse, spesielt med tanke på det komplekse bildet det gir av hva historiefaget innebærer. Vi fikk virkelig se hvordan alt fra forestillinger og fortellinger, til monumenter og de ulike oppfattingene av fortiden kan forme et sted og gjøre det til et objekt for historiebruk. Selv om vår barnslige side vil peke på lekeplassen, med ridning i vogn og en meget fjong borg å leke i som turens høydepunkt, vil vi nå se nærmere på Olavshaugen som et eksempel på stedets komplekse historiebruk.

Så hva er det med Olavshaugen som gjør den så spennende? På denne haugen står den såkalte Olavsstøtta. Reist som et minnesmerke for Olav den Hellige, har dette monumentet hatt en turbulent historie. Før det fysiske monumentet som vi ser idag ble reist, har det i følge Stiklestad Nasjonale Kultursenters hjemmesider(https://stiklestad.no/historie/omradet/olavsstotta/) vert tegn på at en form for minnesmerke har stått der siden middelalderen. Tross for at dette er spekulasjoner, vet vi ihvertfall at Olav Haraldsson lå i et skur på denne haugen, natta etter han falt(stiklestad.no, Olavshaugen). Ved unntak av en liten periode(1944-45), hvor NS fjernet monumentet for å sette opp et «større og mer verdig monument»(wikipedia.no, Olavsstøtta), har det samme minnesmerket stått der siden 1807.

Nå tenkte du kanskje «Hold up! Hva mener dere? Satte NS opp noe monument på Stiklestad?». Er du av de som ikke har åpnet historieboken med utkikk etter stikkordene Stiklestad, NS og/eller 1940tallet, kom vel dette som en overraskelse på deg. Det at vi knytter NS til et så sentralt og viktig historisk sted, gjør at det oppstår mange spennende og finurlige spørsmål når det kommer til historiebruk. Det som i tillegg er verdt å merke seg er at monumentet de reiste i 1944 fortsatt ligger på Olavshaugen. Her ligger den nedgravd og knekt i to. Skriftene på monumentet har blitt vandalisert av etterkrigstidens opprør. Olavsstøtten(som et monument) står som et minnested for Olav Haraldsson og slaget i 1030. Som vi pratet om sist uke, med tyskertøsene og henrettelsene etter WWII, skapes for mange en kognitiv dissonans når en knytter NS til det kollektive minnet som Stiklestad er(hyperlenke: Steder, minner og identiteter i en historiedidaktisk kontekst).

I Ola Svein Stugu sin bok Historie i Bruk(2016), drøfter han rundt det å velge ut fortider. Her ser han på hvordan fortiden blir tolket, hvordan mål og verdier som står i strid med hverandre og hvordan samtiden står i det hele(Stugu 2016:64). Når vi var på omvisningen på Stiklestad, og var på Olavshaugen, ble vi fortalt om hvilke enorme reaksjoner og hvilket medieoppstyr som kultursenteret har blitt møtt med når de tar opp problemstillingen; «hva skal gjøres med NS monumentet som ligger begravd her?». Vi ble fortalt om overskrifter som «planlagt gjenreisning av nazistisk monument på hellig grunn». Poenget, som settes på spissen her, er hvordan historiebruken ofte er et resultat av av vår oppfatning av fortiden, og hvordan vi tilpasser den til våre meninger og samtiden. Dette er et eksempel hvor historie blir brukt som et redskap for overtyding, overtaling, undertrykking og frigjøring(Stugu 2016:16).

Vi har nå sett noen få eksempler på hvilke historiebruksområder som er i spill når vi snakker om Olavsstøtta og Olavshaugen. Støtta er et materielt minnested, et monument for å erindre rundt Olav den Hellige og slaget i 1030. Dette står i motsetning til langhuset vi diskuterte over, som faller mer over på et tilrettelagt erindringsted(Kvande & Naastad, 2016:207) – et minnested tilrettelagt for publikum.

(Bilde tatt av random forbipasserende, alle rettigheter tilhører Charlotte, medlem av De gode historikernes lag)

Snakkes neste uke! 

Litteratur:
– Karlsson, K.G og Zalander, U. (2016) Historien âr nârvarande. Spania: GraphyCems
– Kvande, Lisa & Naastad, Nils (2016) Hva skal vi med historie? (2.opplag) Oslo:
Universitetsforlaget

– Kleven, Rita og Solli, Bjørn (12.06.2013) Store langhus avdekket ved Stiklestad (https://www.nrk.no/trondelag/avdekker-gedigne-langhus-1.11075918) (sist besøkt: 24.10.2017)
– Stiklestad nasjonale kultursenter, https://stiklestad.no/historie/omradet/olavsstotta/
(sist besøkt 24.10)
– Stiklestad nasjonale kultursenter, https://stiklestad.no/omrader/stiklestadir/ (sist
besøkt 24.10)
– Stugu, O.S. (2013), Historie i bruk (3.utg). Oslo: Det Norske Samlaget
– Nasjonalbiblioteket, https://www.nb.no/items/URN:NBN:nonb_digibok_2012092606113
(sist besøkt 24.10)

 

Nasjoner, myter og historiebruk

Hei, vår kjære leser. Ja, vi hører at forventningene dine freser. En uke har gått siden sist. Så derfor har vi jobbet med tokt og list. For å bringe denne ukens blogginnlegg til deg. Fordi vi synes du som leser er så grei. Tema er nasjoner, myter og historiebruk, med å knytte inn ulike eksempler og sånn. Så bli med oss på denne reisen, og ta vår hånd.

Nasjon

Begrepet «nasjon», er langt ifra kjedelig og ensformig. Begrepet brukes om blant annet stater, et dagsaktuelt eksempel her er USA(Stugu 2016:47), som helt siden fra 1800/1900-tallet har vært en stormakt som har satt sine spor i historien.

(Bilde hentet fra merchantcircle.com)

En nasjon kan også være et «folk», det norske folket for eksempel. En gruppe mennesker som står sammen uten å kjenne hverandre eller uten å ha felles interesser, meninger eller livssyn- de er fortsatt en nasjon som står sterkt sammen. Dette kan knyttes opp til de to forrige ukenes innlegg der vi blant annet tok for oss identitet og identitetsdanning. En nasjon er en blanding av ufattelig mange forskjellige identiteter. Med mange forskjellige kulturer, tradisjoner og interesser- samles vi alle inn under et fellesskap- en nasjon. Hvorfor er vi så knyttet sammen som en nasjon, selv om vi ikke har møtt en brøkdel av de som er med i denne nasjonen? Her har nok historien, og historiebevissthet noe å si! Helt fra man er liten, blir man fortalt historier, eventyr og myter om hvordan det var «før»- vi danner oss et bilde av historien, og velger å gå samme vei for å bringe historien videre. Vi er glade i hverandre selv om vi ikke en gang har møtt hverandre, vi har et spesielt bånd som vi bevisst velger å holde på. Alt dette fører oss som en nasjon nærmere og nærmere. Vi bruker historien, forestillinger og tradisjoner- til å lage vår egen historie, sammen som en nasjon. Historien har lært oss så utrolig mye, både på godt og vondt- dette er i stor del med på å knytte oss sammen.

Hva definerer en nasjon? Her er det spesielt tre punkter som blir brukt for å kategorisere og definere: Statsborgerlig, her ligger det litt i ordet- nemlig en statsborger med retter og plikter, helt uavhengig av etnisitet og opphav (Stugu 2016:47)- alle skal med i fellesskapet! Norge er et godt eksempel på denne statsborgerlige nasjons-følelsen da folket har en tilhørighet uansett hva. For å knytte inn enda et tidligere begrep, kan vi si at Norge som en nasjon har en forestilling på hvordan vi som tilhørere til denne nasjonen, skal leve sammen og hvor fint det skal bli.

(Illustrasjon hentet fra agrideklubb.no)

En annen tankegang eller definisjon som en nasjon, er den etnisk-romantiske. Her har folket felles etnisk opphav og språk (Hovde, 2017). Det er altså fortsatt et fellesskap, men her nok engang med noen begrensinger på grunn av de forestillingene som blir lagd. Historisk-mytisk er den tredje tilnærmingen til nasjonsbegrepet. Denne passer ikke helt inn med verken den etniske eller den statlige definisjonen- men den kan likevel inneholde elementer fra begge to selv om den opptrer til dels uavhengig fra disse. I praksis vil denne tilnærmingen inneholde element av alle tre tilnærmingene av nasjonen, men i ulike blandinger(Stugu 2016:48).

 

Myter

Myter har alltid vært en viktig del av bygge en nasjon. De var laget for å komme med en forklaring på hvorfor noe er som det er. Om det var stedsnavn, hvordan forskjellige naturlige fenomener oppsto, hvorfor noen steder var farligere enn andre, og ikke minst hvorfor en nasjon er slik den er. Nasjons myter er som regel myter som har blitt laget for at en hel nasjons befolkning skal kunne ha mytens historie til felles. Dette bygger på både monumental historiebruk, og forestillinger. En nasjons befolkning kan ut ifra en myte få et ideal de forsøker å oppnå. De vil kanskje prøve å kunne nå det punktet at de kan selv ‘’sitte’’ ved siden av hovedkarakteren i myten. Denne følelsen av å kunne nå de samme høydene som dine helter har lenge vært en inspirasjon i flere land for flere generasjoner. En trenger ikke dra lengre enn Norge under vikingtiden. Vikingene tok det å kunne sitte ved siden av dine helter på en mer bokstavelig måte. Ved å ha forestillingen om at hvis en døde i kamp skulle en komme til Valhalla og bokstavelig talt sitte ved siden av sine helter inspirerte de vikinger ut i kamp og skapte omstendighetene som de tidlige skandinaviske nasjonene ble bygget rundt.

(Bilde hentet fra bokelskere.no)

På 17- og 1800-tallet gjorde Asbjørnsen og Moe et omhyggelig arbeid med å samle inn norske myter, fortellinger og sagn; noe som i ettertiden har hatt stor betydning i den Norske nasjonsbyggingen. I følge de svenske brødrene Weibull burde imidlertid mytiske fortellinger tilhøre ”historievitenskapens avfallshaug”(Karlsson & Zander 2016:182). Selv om myter kan være veldig viktig for en følelse av felleskap og tilhørlighet, er det også flere som ser på dem som noe helt annet enn kildekritisk kvalitetssikret historie (Stugu 2016:45).

 

Det uskyldige norge

Norge, verdens beste land å bo i! Når en tenker på Norge så tenker man gjerne på et velstående og demokratisk, fredfullt land. I et tidligere blogginnlegg diskuterte vi den norske identiteten, med utgangspunkt i en Tine-reklame. Samtidig argumenterte vi sist uke for en endrende norsk identitet på et mer overordnet plan, hvor kongen talte om hva det vil si å være norsk. Begge de eksemplene viser til en idé om en norsk solidaritet, om nasjonens tanke om inkludering og verning.

I Lise Kvande og Nils Naastads bok Hva skal vi med historie? diskuterer de hvordan historiefaget gir aktører ulike perspektiv når det kommer til historiske hendelser. Her deler de inn i overgripere og ofre, mot helter og tilskuere(Kvande og Naastad, 2016: 111). For vår videre diskusjon, vil vi ta utgangspunkt i etterkrigstidens Norge, og myten om den norske uskyld.

(Illustrasjon hentet fra thegirlbehindthereddoor.com)

Nå skal vi gjennomføre en liten lek vi i De Gode Historikernes Lag har funnet opp; «les underoverskriftene i SNL´s artikkel om Norge i etterkrigstiden»(title in progress). Ved denne leken kommer vi frem til setninger som «enighet om nytt samhold», «gjenreisning», og «trepartssamarbeidet»(Sejersted, 2017). Uten å kritisere denne svært gode fagartikkelen, illustrerer overskriftene den historiebevisstheten vi sitter med. Vårt eget perspektiv på tiden, skal vi følge Kvande & Naastads poeng, var at Norge var et offer for krigens hendelser i og med at vi ble ufrivillig dratt inn i den. Etterkrigsamfunnets befolkning blir også ofte satt i et lys som helter; de startet nasjonens gjenoppbygning.

Alt dette spiller på idéen om vår nasjons identitet som et solidarisk folk, med fokus på å verne våre verdier. Denne forestillingen legger føringen for hvordan vi forteller om etterkrigstidens Norge, som i tur blir belyst godt i «SNL-leken»(se der ja, dette var et bedre navn!). Identiteten skaper et grunnlag for myten om den norske uskyld, som forøvrig gjelder mye mer enn etterkrigsamfunnet. For et folk som er så godt, kan jo ikke gjøre noe alvorlig galt? I det tilfelle vil det oppstå en kognitiv dissonans, som det heter i psykologiens verden. Begrepet viser til en kognitiv konflikt hvor tanker, handlinger og innstillinger strider mot hverandre(Holt m.fl., 2012). På denne måten kan vår historiebevissthet bli selektiv. Eksempelvis kan vi se på Nietzsches monumentale form for skildring av historiebruk; velge seg ut en del av fortiden som forbilde og inspirasjon til handling(Stugu, 2016:12).

En slik kognitiv dissonans vil for mange oppstå hvis du setter etterkrigsamfunnet i et lys av behandlingen av tyskertøsene og Norges siste henrettelser. Ser vi tilbake til Kvande og Naastad, blir forestillingen om Norges rolle som aktør snudd på hodet. Vi går fra offer og helt, til angriper og tilskuer. Det er lettere å se på oss selv og vår fortid som noen som jobbet sammen i den mørkeste tid, enn noen som kanaliserer sinne på voldshandlinger. I etterkrigstidens landsvikoppgjør ble 25 nordmenn henrettet, i tillegg til 12 andre(Røst, 2011). Selv om det var ytterst få som gjennomførte disse henrettelsene(angripere), sto den Norske befolkning som publikum(tilskuere) uten å blande seg inn eller for den saks skyld; være stort imot det. Skille mellom angriper og tilskuer når det kom til behandlingen av tyskertøsene, er kanskje noe vanskeligere. Behandlingen de mottok var svært uhyggelig: de ble utsatt for overgrep, og til og med internert(SNL, 2017). Handlingene de to eksemplene belyser, står i sterk kontrast med hva vi og historikere typisk tillegger etterkrigsamfunnet. Men som vår gode mann Stugu skriver, er fokuset ofte på fortellinger om å lykkes. Så faktumet om helten er angriper eller forsvarer(helt), blir mindre viktig enn den fremgangen de foretar seg(Stugu, 2016:57).

(Bilde hentet fra snl.no)

I boka Historien er närvarande poengteres det at fortellingen sier mer om de som forteller den, enn om personene historien handler om(Karlsson, 2016:179). Dette viser godt hvordan vi heller vil fortelle om det norske etterkrigsamfunnet kun som en nasjonal bevegelse med gjennoppbygging og fremgang, enn å også inkludere de mørkere sidene.

Det vi prøver å poengtere med eksemplene om Norge etter WWII, er hvordan vår historiebevissthet ikke nødvendigvis er nyansert. Den kommer her på bekostning av nasjonidentiteten og myten om den norske uskyld. Et mer moderne eksempel på det samme er dopingsaken om Therese Johaug. En kunne godt se vår nasjons reaksjon på den stakkarslige jenta som ble dømt for doping. En frontfigur i det norske idrettsmiljøet, og en nasjonal helt ble her satt i et skandaløst lys. Her igjen skapes en sterk kognitiv dissonans, og tanken om den norske uskyld blinker som politisirene i Oslo en fredags kveld. Historiedidaktikkens betydning står sterkt: hvordan vi forstår fortiden, hvordan vi benytter den og lærer fra oss fortellinger(UiS, Historiedidaktikk).

 

Ord til veis ende

Da takker vi for oss nok en gang her på historychannel266! Vi håper du har fått en bedre forståelse for hvordan historie blir brukt og hvilke ulike måter den kan benyttes. Som i tidligere blogginnlegg har vi nå sett på hvordan vi kan bruke historien – som for eksempel i modellen om forskjellige historie-typologier. I dette innlegget har vi forsøkt å danne et bilde av hvordan myter og fortellinger, og ikke minst historie i seg selv, kan være med på å skape en nasjon. Vi har også prøvd å belyse hvilke ulike grupper som kan defineres som en “nasjon”, og hvordan de oppstår. Kanskje du nå er et steg nærmere å forså hvor mye vi faktisk bruker historie i hverdagen- fordi uansett hva du måtte mene og tro, så bruker vi faktisk historie hver eneste dag, minutt og sekund.

(Bilde hentet fra sakligfrue.no)

 

 

Litteratur

Holt, Nigel m.fl. (2012) Psychology – the science of mind and behaviour(2nd edition), UK: McGraw-Hill Education

Hovde, Olav Jon, forelesning 06.10.2017

Karlsson, K.G og Zalander, U. (2016) Historien âr nârvarande. Spania: GraphyCems

Kvande, Lisa & Naastad, Nils (2016) Hva skal vi med historie?(2.opplag) Oslo: Universitetsforlaget

Nordlie, Håvard & Notaker, Hallvard (2017), USA (sist besøkt 10.10.2017)

Røst, Espen (2011), Derfor ble de dømt til døden (sist besøkt 10.10.2017)

Sejersted, Francis (2017), Norge i Etterkrigstiden (sist besøkt 10.10.2017)

Stugu, O.S. (2013), Historie i bruk (3.utg). Oslo: Det Norske Samlaget

UiS (2016), Historiedidaktikk (sist besøkt 10.10.2017)

Steder, minner og identiteter i en historiedidaktisk kontekst

Hei sveis! Er du her igjen? Ja, du greide ikke å styre deg unna denne gangen heller? Hehe, skjønner jo det da. I denne ukens pre-Nytt-på-Nytt underholdning skal vi ta for oss sted, minne og identitet i et historiedidaktisk perspektiv. Her vil vi til dels ta utgangspunkt i personlige geografiske eksempler, samt noen andre godbiter. Så finn tak i kaffekoppen, og kos deg som en flodhest på skøyter.

 

Minner og steder 

Steder, minner og identiteter er grunnleggende begreper i historie. Med minnesteder kan vi få et innblikk i fortiden, og dermed minnes hendelsen som har skjedd. Blant annet monumenter og bilder knyttet til historiske hendelser, kan bidra til å forme vår identitet.(Karlsson, 2016) 

I historiedidaktikk er altså steder ofte knyttet til minner, og den franske historikeren Pierre Nora snakker om “minnesteder”. Dette kan forklares som å være en byggestein for et kollektivt minne. Det vil si at objekter, fysiske steder eller hendelser kan være sentrale i den forstand at det er betydningsfullt for en gruppe mennesker. Man kan for eksempel finne ut at skulpturer, statuer eller andre byggverk blir satt opp som minne om en hendelse eller en person. Dette er ofte på fysiske steder som også i seg selv fungerer som et minnested. Et eksempel på dette er 22.juli-minnesmerke. Dette var en tragedie som har skapt et kollektivt minne i den norske befolkningen. Vi husker det sammen, men alle har også et individuelt minne fra denne dagen(noe vi kommer tilbake til). For eksempel hvor de var, hva de gjorde, tenkte og følte. Et minne kan altså være både kollektivt og individuelt. 

Virtuelle minnesteder kalles det når et sted har en spesiell betydning for deg som enkeltperson, eller en gruppe. Et godt eksempel her er Eidsvoll i 1814. Dette stedet kan ha noe med både fortiden, fremtiden og nåtiden å gjøre- det er historisk i den forstand at det kan ha påvirket livet ditt. Man kan også knytte begrepene sammen, og får da “minnesteder”. I forskjell til minne og steder forklart over, er begrepet minnesteder et fysisk sted der det er knyttet mange tolkninger og fortellinger til. (Stugu 2016:78). 

 

Minner i forhold til fortid

Minner er som en fortelling, en forestilling om fortiden, men hva betyr egentlig det? I følge Stugu(2016) er minner og historien to forskjellige veier til fortiden. Grunnen til dette er at historien ofte inneholder harde fakta, som vi kan se i lærebøker. Minner er på den andre siden noe eget for den enkelte person, eller en gruppe. Minner kan ikke etterprøves som fakta fordi dette er forskjellig fra person til person.

Hvis vi ser på minner som en forestilling av fortiden kan det være lettere å bruke det i en historisk sammenheng, fordi dette da ikke nødvendigvis må være fakta. Dette er sånn hver og en av oss ser tilbake på tidligere hendelser gjennom våre egne øyne. Dermed har vi også skapt tanker og oppfattelser av fortiden. Disse er da forskjellig fra person til person. Det er forestillinger om hvordan for eksempel vår første skoledag var. Vi kan også ha reaksjoner og forestillinger rundt hendelser som 22. Juli, som vi nå skal se litt nærmere på.

 

22. Juli

Ved assosiasjon kan det være flere som husker terroren i Oslo da de ser på skylinjen og ser Radisson Blu bygget i Oslo, og kan da huske tilbake til da de så den illevarslende veggen av røyk som reise seg ved siden. Ved blant annet å se på bilder, monumenter eller lignende, kan vi reise tilbake. Vi kan huske hvor vi var, reaksjonene på de rundt, samt din egen reaksjon. En måte vi i gruppen kan bli minnet på hendelsen, er ved minnesmerket i Trondheim, like ved bymisjonen. 

(Bilder tatt av Charlotte, medlem av de gode historikernes lag)

Nedenfor skal vi se nærmere på hvordan identitetsbygging kan skje på grunnlag av sted og historie. Noe i den duren.

 

Ja, vi elsker dette landet

Se for deg at du er på sydenferie, og mens du nyter en margarita på solsengen hører du en norsk stemme. Mest sannsynlig vil dette få deg til å trekke på smilebåndet. Du slår så av en prat med denne hyggelige jenta fra utenfor Oslo og føler dere har mye til felles. Feriedagene tar slutt, og du trekker deg tilbake til det kalde Nord-Norge, og fisken. Søsteren din tar imot deg, og spretter nyheten om at hun har blitt forlovet med typen fra Bærum. Æsj, dette tar du ikke særlig positivt. En Bærumsgutt!

(Bilde hentet fra boysngirls.blogg.no)

Det vårt snodige lille eksempel så overfladisk skulle vise, er hvordan vi kan identifisere hverandre. Når vi tenker på nordmenn, henter vi frem forestillingene våre om hva det vil si å være norsk. Som vi så i sist ukes blogginnlegg, med Tine-reklamen, trekker vi som regel ut de delene av norsk historie og kultur vi er stolte av. På grunnlag av denne historien, skapes en norsk identitet som er svært positiv. Vi pålegger hverandre stereotyper ut ifra våre forestillinger. Stereotyper er det vi spiller på når vi trekker inn bærumsgutten. Her setter vi forestillingene om den urnorske mann som bruker helga på fjellet til sides, og henter frem bildet av klysa med brunkrem, sleik og snus. Som vi har diskutert i tidligere blogginnlegg skapes historie ut ifra våre forestillinger og fortellinger om fortiden. Historieproduktet vi sitter igjen med blir et viktig utgangspunkt for hvordan vi pålegger oss selv og andre identiteter. For å videre utdype dette, skal vi gi ordet til vår reporter som har vert ute i periferien. Nærmere sagt Nordland.

(Bilde tatt av Charlotte, medlem av de gode historikernes lag)

Identitet kan veldig ofte knyttes til sted. Det stedet der du blir født, tar dine første skritt, møter dine første utfordringer og har dine første venner, blir en viktig del av hvem du er og identifiserer deg som resten av livet. I Nord-Norge finnes det et lite øyrike kalt Lofoten. Her er fjellene så høye, og fjordene så tallrike, at det ikke finnes maken noen andre steder. Bussjåførene kjører milelangt mellom hver gang de ser en ny person, og sauene beiter i så ekstreme fjellområder at de titt og ofte må hentes ned med tau. Tørrfisken henger til tørk så langt øyet kan se og havnene er fulle av sjarker. I løpet av min oppvekst på dette stedet, har jeg mer som en gang avskydd samtlige av disse faktorene. Som voksen er derimot dette stedet med alle sine unike trekk en dominant del av min identitet. Når jeg er ute å reiser er det på mange måter dette stedet som definerer meg. Det er ingen i verden jeg relaterer så sterkt til som de menneskene jeg har vokst opp med, som har mye av den samme identiteten som meg selv.

(Bilde tatt av Charlotte, medlem av de gode historikernes lag)

Denne type identitetsdannelse spiller mye på prinsipp Lise Kvande og Nils Naastad(2016) kommer inn på i boken Hva skal vi med historie?. Her diskuterer de begrepet historie som et sted på kartet(Kvande, 2016:200). Videre diskuterer de hvordan det i en undervisningssituasjon ofte kan taes utgangspunkt i elevers opphavssted, som virkemiddel for læring. Steder man er knyttet til, og har sterke minner fra, er med på å bygge en individuell identitet.

Identitet er imidlertid stadig i endring. Hvis du flytter til et nytt sted, kan med tiden identiteten endre seg i takt med verdiene og kulturhistorien til din nye hjemplass. Hele Norges identitet er også i endring ettersom vi forandrer oss som samfunn i takt med resten av verden. Vår alles kjære Kong Harald holdte en inspirerende tale om nettopp dette for ca. ett år siden.

 

You know the drill, følg linken og se videoen.

Kong Haralds Tale

Som vanlig får du poteten som erstatning for en manglende video på denne siden.

 

(Bilde hentet fra steamcommunity.com)

Her sier han blant annet at nordmenn tror på Gud og Allah, og at nordmenn er jenter som liker jenter, gutter som liker gutter, og gutter og jenter som liker hverandre. Dette speiler en endrende identitet i det norske folk, og hva det vil si å være norsk. Som Kvande og Naastad diskuterer kan ofte en norsk identitet bli avgrenset til geografiske steder(Kvande, 2016:206). Som vi nå har argumentert for, med utgangspunkt i kongens tale, utvides forestillingene om hva en nordmann faktisk er.

 

Ord til veis ende

Det vi ser her er at steder og minner har en identitetsskapende betydning i et historiedidaktisk perspektiv. Ved å vise til noen eksempler, har vi forhåpentligvis gitt et lite innblikk i hvordan steder kan knyttes til minner, og hvordan vår oppfatning av historien kan være.

 

Litteratur

– ABC-nyheter, Kongens tale går viralt, 2.september 2016. (sist lest 03.10.2017)
– Karlsson K-G og Zander U. 2016. Historien âr nârvarande. Spania: Graphycems
– Kvande L og Naastad N. 2013. Hva skal vi med historie? Oslo: Universitetsforlaget
– Stugu, O.S. (2013). Historie i bruk (3.utg). Oslo: Det Norske Samlaget

Historiebevissthet og identitet

Hei! Ja, jeg prater til deg! Takk for at du stakk hodet innom oss igjen. Innen nå har vårt ukentlige blogginnlegg blitt like essensiell som en kopp kaffe på morgenen. Og vi kan ikke droppe den kaffekoppen! På lik linje kan vi ikke droppe det uendelig interessante temaet vi nå står ovenfor: historiebevissthet og identitet.

Først og fremst skal vi å gjøre rede for de to begrepene. Men ikke nokk med det, vi skal også ta for oss en annen godbit: identitetsdanning.

Historiebevissthet

Hva gjorde du for fem minutter siden? Hva er det som skjer rundt deg? Hva er det neste du skal spise? Dette er alle spørsmål du kan selv spørre som har med historiebevissthet å gjøre, og faller fint på plass i de tre historieretningene, fortid, nåtid, fremtid. I fortiden er det lett å se hva som har ledet til hva. I nåtiden er det nokså vanskelig å vite nøyaktig hva som skjer, men du vet sånn passe hva det er du gjør som har en effekt på hva. Fremtiden er som regel vanskeligst å finne ut av. Nå skal jeg ikke påstå at jeg er en spåkone som kan se fremtiden, men det er noen ting en garantert vet kommer til å skje, og hvilken effekt det kan ha på andre.

Historiebevissthet er derfor det å være klare over historiens akse. Det vil altså si å vite hva som har påvirket deg til der du er nå og hva som har skjedd. Hvilken påvirkning du har her og nå, og hva som skjer, og hvordan du påvirker fremtiden og er klar over hva som kommer til å skje. Jeg er klar over at det var visse punkter i historien, og hvis noe hadde skjedd annerledes- hadde jeg ikke vært her i dag. Jeg er klar over hva som skjer her og nå, til visse grader. Bare noen få ting som er helt sikkert. Memento Mori, gammelt ordtak for å minne deg på at du en gang kommer til å dø. Noe som en har vært klar over nesten like lenge som menneske har levd.

Vær glad og nyt livet, som typen her sier:

(Bilde hentet fra i.dailymail.co.uk)

 

Identitet

Hvem er vi? Hvem vet? Noe vi er ganske sikre på er det faktum at hvem vi er kan defineres av et ord, nemlig identitet. Vi har alle hørt ordet som brukes når det snakkes om å identifisere seg som eller med noe. Identitet kan også betegnes som ens selvbilde eller selvoppfatning. Hvis noe er identisk, er noe fullstendig likt.

I psykologien brukes identitet om den del av personens selvoppfatning, som oppleves som særlig viktig/sentral, ekte og typisk for vedkommende. «Å finne sin identitet» vil si å danne et selvbilde man føler man kan akseptere og leve opp til. Deretter etablerer man en livsstil som svarer til dette bildet. En person med et godt selvbilde vil ofte ha en mer utagerende personlighet og by mer på seg selv enn en person med dårlig selvbilde. Disse vil ofte gjemme seg selv bort, og unngå for nær kontakt med andre. Dette er bare eksempler på to av utallige identiteter/personligheter. Disse er som fingeravtrykk, ingen er like.

Det finnes ulike teorier om hva identitet egentlig er, men i hovedsak kan disse avgrenses til to hovedteorier. Den ene retningen mener at identitet er noe alle mennesker har. Identitet er noe medfødt, man kan ikke leve uten en identitet. Denne retningen mener at mennesket har en fast kjerne, en essens, noe inne i mennesket som ikke forandres. Det er fast og lar seg dermed ikke påvirke av ytre forhold. Denne retningen kalles essensialistisk identitetsoppfatning eller bare essensialisme, derav bruken av essens når de forklarer hvordan identitet er en kjerne inne i mennesket.

Den andre retningen sier bortimot det motsatte. Mennesket har ingen kjerne, ingenting er fast, noe som igjen betyr at identiteten kan endres. Denne retningen mener at identitet skapes over tid og formes med år og erfaring. Disse mener også at man kan identifiseres forskjellig av seg selv og av andre. Vi kan se på denne tenkningen ved bruk av løk som et eksempel. Du kan skrelle av lag etter lag men du vil likevel ikke finne noen kjerne, bare flere lag. Det er sånn denne retningen ser på identitet. Retningen kalles for konstruktivistisk identitetsoppfatning eller konstruktivisme.

(Bilde hentet fra http://botapedia.com/health-power-of-onions/)

Disse to er kanskje hovedretningene som folk vender seg til for svar på hva identitet er, men hvis vi ser dypt inn i dette vil mange av oss likevel mene at det finnes et tredje alternativ. Dette er en kombinasjon av begge identitetsforståelsene. Kanskje deler av vår identitet er uforanderlig, mens andre deler er fult foranderlig. Her kan man se for seg et elveleie. Elven er den delen av identiteten som er i konstant forandring. Den miste stein eller blad som berører vannoverflaten vil skape forandringer i elva. Mens elveleiet er den mer stabile og konstante delen av identiteten.

Identitetsdanning

Historiefaget har et stort anlegg for identitetsdannede funksjoner. Å kartlegge, ordne og kategorisere fortiden, er med på å skape identitet nå. (Stugu:34). «Vi skaper oss selv ved å se oss tilbake» (Erling Sandmo, 1997). Historien er grunnleggende for vår oppfatning av hvem vi er, vår tilhørighet og identitet» (Ivo de Figueiredo, 1999). Når man tar Figueiredos utsagn om historie, kan man tenke på det som at historien hjelper oss til å forstå, og samtidig danne den identiteten vi som enkeltmenneske, eller et samfunn har i dag. Det å skille seg ut er en nødvendig del av identitetsdanningen. Det handler nettopp om at det finnes et «meg» i motsetning til det som ikke er «meg». Identitetsdanning handler om å finne plassen sin i en eller annen form for fellesskap. Sosialisering er her svært grunnleggende for å finne din identitet i dette fellesskapet. Et godt og aktuelt eksempel på identitetsdanning, er tenåringer på ungdomsskolen. I en alder av 13-15 år, er det vanskelig å vite hvem «jeg» er, da er det også lett å havne i «feil» identitet. På ungdomsskolen finnes det en rekke forskjellige mennesker, som alle prøver å danne sin egen identitet. Ved å trekke inn fortiden, «velger» man hvilken identitet man vil ha basert på tidligere fortellinger. De aller fleste velger å identifisere seg som en del av «den kule gjengen», selv om dette nødvendigvis ikke er hva denne personen identifiserer seg med innerst inne. I frykt for å velge «feil» identitet, og ikke få bli en del av et fellesskap, velges den «tryggeste og beste» identiteten. Her kan vi trekke inn begrepet «rolle»; «Rolle, den oppgave en skuespiller, sanger eller danser har å fremføre på scenen. Rolle brukes mer generelt i forskjellige samfunnsvitenskaper. Innen sosiologi og sosialantropologi kan en rolle defineres som summen av de normer og forventninger som knytter seg til en bestemt oppgave, stilling eller gruppe i samfunnet». (Skirbekk, Rolle). Det vil si at man tar på seg en rolle for å ikke skille seg ut for andre, som i eksempelet med tenåringer på ungdomsskolen. Der spiller tenåringen en rolle som en del av «den kule gjengen», mens den identiteten han prøver, og vil danne, er helt motsatt. Dette er et eksempel på hvordan identitetsdanning kan være et problem; man er rett og slett «redd» for å være seg selv, fordi man ser tilbake på tidligere generasjoner og tar til seg inntrykk av dette.

(Bilde hentet fra i.ytimg.com)

 

U.S.A!!!!!

Make America great again. De fire ordene utgjør kjernen i det en av samtidens mest omdiskuterte person står for. Så langt du ikke har bodd under en stein, alene uten noen form for media eller kontakt, så vet du hvem vi prater om. Vi snakker om en mann som blant annet benyttet rasisme som virkemiddel for å stige til makt. En mann som har foreslått masse deporteringer ut av landet, og beskylder immigranter for landets problemer. Vel og merke ligger hovedfokuset på anti-muslimsk politikk. Bytter vi det ut med en av de andre store verdensreligionene så er det en viss likhet til en herremann med en liten, firkantet bart (nei ikke Chaplin, duh!!).

(Bilde hentet fra 9gag.com)

 

Okay, så hva er det vi vil inn på her? Hvorfor skal vi absolutt prate om Donald Trump (ja, om du er en av de som nettopp kom opp fra steinen så er det Trump vi prater om)? Vi har nå tatt for oss de forskjellige begrepene rundt identitet og historiebevissthet, og Trumps slagord er et godt utgangspunkt for å se litt nærmere på disse. Mye av det han spilte på under sin valgkampanje var å gjenopprette den stolte nasjonen til sin glanstid. Hva i alle dager legger han i dette? I et intervju med The New York Times utdyper han dette. En av periodene han viser til er etterkrigstiden.

“(…)we were not pushed around, we were respected by everybody, we had just won a war, we were pretty much doing what we had to do.” (Trump, 2016)

Trump er her veldig bevisst på hvordan han benytter seg av historien. Han viser til deres selvstendighet, til en tid hvor folket sto sammen og hvor de var respektert. En vil kanskje gjøre han obs på at han i hovedsak ER grunnen til at respekten har minket, men det er til siden av poenget. Befolkningen og landets situasjon settes i en sammenligning mellom etterkrigstiden og vår samtid. Både han og hans tilhengere har en del innbakte forestillinger(essensialistisk). Samtidig har de en klar identifisering, en selvforståelse av hva det vil si å være en amerikaner(konstruktivistisk), og hva som skal til for å gjøre landet «stort» igjen. Et punkt av forestillingen tar utgangspunkt i at landet er for amerikanerne. Her kan vi ikke komme oss unna en interessant problemstilling: innvandring.

I en artikkel av The Washington Post(Barret, 2017) omtales det nye innreiseforbudet til Trump, som berører åtte land. Dette har åpenbart ført til diskusjoner (nasjonalt og internasjonalt) om landets sikkerhet, innvandring og diskriminering. På twitter forsvarer Trump dette med å omtale det som et sikkerhetstiltak, med landets beste som intensjon. Her kommer vi inn på identitetsdanning, hvordan Trump stiller amerikanerne opp imot de muslimske, som i all hoveddel utgjør de i innreiseforbudet. Her oppstår det en utskilling, og den problematiske siden av identitetsdanning kommer frem. For å igjen trekke linjer til herren med barten, så er det sterke likhetstrekk til naziskillet mellom germanerne og jødene. Som New York Times så treffende sier i sin overskrift etter intervjuet med Trump: «In Donald Trump’s Worldview, America Comes First, and Everybody Else Pays»

(Illustrasjon hentet fra orientalreviews.org)

Tanker ved veis ende

Det er ofte vanskelig å kunne se sammenhenger mellom forskjellige ting, men vi håper at dette blogginnlegget har skapt en viss klarhet på sammenhengen mellom historiebevissthet og identitet. Videre håper vi også at du som leser har lært mer om historiebevissthet og identitet. Kanskje har du også lært litt mer om deg selv og din egen identitet. Nok en gang ser vi at moralen er at alle begrepene henger sammen og utfyller hverandre. Slik som med fortelling og forestilling, som morgenstund og kaffe, og som Holmes og Watson.

(Bilde hentet fra bbc.co.uk)

 

 

Litteratur:

• Adressavisa 2017, Trump med nytt og utvidet innreiseforbud til USA, (sist besøkt 26.09.2017) 

• Barret, Devlin 2017, White House expands travel ban, restricting visitors from eight countries, (sist besøkt: 25.09.2017) 

• Karlsson K-G og Zander U. 2016. Historien âr nârvarande. Spania: Graphycems

• Kvande L og Naastad N. 2013. Hva skal vi med historie?. Oslo: Universitetsforlaget

• Sanger, David E. 2016, In Donald Trump’s Worldview, America Comes First, and Everybody Else Pays (sist besøkt: 25.09.2017)

• Skirbekk S. 2006. Roller, (sist besøkt: 26.09.2017)

• Stugu, O.S. (2013). Historie i bruk (3.utg). Oslo: Det Norske Samlaget

• Trump, Donald J. 2017, https://twitter.com/realDonaldTrump/status/912101775221706752 (sist besøkt 26.09.2017)

Fortelling og forestilling i et historiedidaktisk perspektiv

God morn, god dag eller god kveld, alt ettersom. Etter en lang og mørk uke er det endelig et lys i tunellen. Et skinnende lys av håp som får deg til å henge fast i tilværelsen, uansett hvilke utfordringer hverdagen kaster mot deg. Nei, vi snakker ikke her om «Nytt på nytt» som endelig indikerer at fredagskvelden og helga har kommet, men noe som er enda litt større: ukas blogginnlegg fra oss i historychannel266. Så grip tak i kaffekoppen, og gjør deg klar for et nytt forrykende tema: fortelling og forestilling i et historiedidaktisk perspektiv.

La oss fortelle deg en fortelling om fortelling og forestilling, som setter forestillingene dine om begrepene på rett spor. Fortellingen er som følgende; historie kan ikke eksistere uten fortelling, og fortelling kan ikke eksistere uten forestilling. Ut ifra antall ganger vi nå har nevnt disse to begrepene, forstår du kanskje at de er essensielle i et historiedidaktisk perspektiv. Utover i dette blogginnlegget skal vi definere de og vise til eksempler på hvordan den ene eksisterer for den andre. Du kan se på de som en bok og en forfatter, eller Romeo og Juliet: den ene kan ikke være til uten den andre.

Før vi spretter champagnekorken med eksempler, skal vi se noe nærmere på de relevante begrepene.

Foretelling
En fortelling er et bredt spekter av menneskelige ytringer og en kommunikasjonsform som har eksistert like lenge som mennesket. Fortelling som begrep dekker alle former for episke uttrykk, fra lange historier, til en god vits(katta med slips). I videre forstand kan fortellingbegrepet brukes som grunnlag for forståelse av hele menneskelivet, og verdenshistorien. Fortellinger kan gi nye forestillinger- for eksempel som sladder og rykter der det blir fortalt om en hendelse, og dette fører til en forestilling av denne hendelsen som kanskje ikke alltid stemmer overens med selve fortellingen.

(Bilde hentet fra likesuccess.com, 2015)

Den tyske teoretikeren Jörn Rüsen sier at historisk tenkning er grunnleggende narrativ, som betyr å formidle en historie med for eksempel en tekst, levende bilder og så videre. (Stugu 2013:17). Dette kan ha sammenheng med kommersiell typologi som vi snakket om i forrige innlegg, da likhetene ligger i det å formidle, gjenskape og fortelle historien.

Forestilling
Stugu beskriver forestillinger som mentale prosesser som viser til hva en person tror og mener, disse blir uttrykt gjennom språklige fremstillinger i form av fortellinger. Altså ligger meningen til fortellingen i de forestillingene som skaper dem. En persons tanker uttrykkes gjennom forestillinger. Når forestillingen kommer til uttrykk, blir det en fortelling. En forestilling kan også komme til uttrykk gjennom film, bøker, spill, skuespill og så videre, i likhet med en fortelling. Vi kan her trekke inn flere varianter av begrepet forestilling, der vi blant annet har det rette versus det gale, forestillingen om det norske, og forestilling i den forstand at det blir en psykose/mentalforstyrrelse. Et dagsaktuelt eksempel på en forestilling som utviklet seg til en mentalforstyrrelse, er Anders Behring Breivik sin konspirasjonsteori om Eurabia.

Du møter fortiden overalt; i skolen, i litteraturen, i nyhetene, på museer og i daglige samtalen. Historiedidaktikk er studiet av hvordan vi møter fortiden og hvordan dette møtet kan forstås. Det handler om hvordan vi forstår fortiden, hvordan vi bruker den og hvordan vi lærer fra oss fortellinger.(UiS, Historiedidaktikk)

 

Disneys fargerike univers
For å videre utdype om disse definisjonene skal vi bevege oss over i den magiske verden til Disney. Selv om hodet ditt sannsynligvis hopper til Elsa, Ariel og Ringeren i Notre Dame skal vi nå kikke på en av de litt mer gjemte sjelene: butleren i Aristokattene(1970). Hvorfor i alle dager skal vi ta for oss denne lusne skurken? Filmen forteller historien om noen katter som skal ta over arven til sin rike eier. Ettersom det er de kattene vi følger, så er det deres historie som er i fokus. Ut fra fortellingen får vi forestilling om de som protagonister og som rettmessige arvtakere. Men hva med butleren? Hva med han som har jobbet for den rike katteeieren hele sitt liv? Historien tar ikke utgangspunkt i han, og vår kollektive forestilling blir med han som antagonist. Tenk deg følgene scenario: filmen tar utgangspunkt i butlerens liv, og historien vinkles ut ifra hans ønske om arven han fortjener. Poenget er som følgene: de grunnleggende forestillingene vi har, styrer fortellingen(og vice versa), og er grunnpilaren til hvordan historien formidles.

(Bilde er hentet fra everydaykiss.com, 2017)

Tror du nå at begrepene er forbeholdt til Disneyfigurer og søte katter? Tro igjen, for nå vil vi fortelle deg en mye mer dramatisk fortelling: fortellingen som drepte! (Dramatisk musikk spilles i bakgrunnen)

 

Fortellingen som drepte
Forestillinger i et samfunn kan ofte bli sett på som konkret fakta som er satt i en evigvarende stein i alles samlede tankegang. Å bestride en slik ‘’fakta’’ har i historien som oftest ført til utestengelse, stygge blikk, eller uventede besøk fra den spanske inkvisisjonen. En forestilling som ikke ble bestridt var den om miasmer. Forestillingen gikk ut på at all sykdom var spredt via lukt. Luktet noe dårlig, var det lukten som var sykdommen og ikke hva som fysisk lå der. Under svartedauden var bruken av de kjente, og creepy nebbmaskene(seriøst, se bildet under!) fylt med urter og blomster. Hvorfor? For å selv ikke bli smittet(de hadde jo en frisk duft, så da var alt greit). I realiteten, derimot, var de blant de verste smittebærerne. 

(Bilde hentet fra archive.org, 2014)

Forestillingen ble tilslutt knust av John Snow. Nei, ikke den elskelige fanfavoritt karakteren fra Game of Thrones, men denne koselige karen her(som forøvrig er minst like kjekk som Kit Harington)

(Bilde hentet fra en.wikipedia, 2014)

Snow klarte å bevise at det ikke var lukten som spredde kolera i et område(London), men en vannpumpe på et torg var den egentlige kilden til utbruddet. Følgene av å fjerne forestillingen om miasme forandret hvordan medisin ble utført, alt ved å fjerne en idé som hadde vart i minst 300 år.

O´ Norge, du fagre og vakre
Fortellinger blir til fordi folk har forestillinger til forskjellige ting. På samme måte blir forestillinger til på grunn av fortellinger.

Se på utviklingen av det norske samfunnet, og den norske nasjonalfølelsen opp igjennom tiden som eksempel. Nasjonalfølelse har skapt et sterkt samhold i den norske befolkningen. Dette gjorde at vi hadde et veldig romantisert forhold til det som var norsk; som naturen, bonden og befolkningen. Vi ser bort i fra alt som ikke er så bra med Norge eller norsk kultur, og fokuserer heller på det som er bra. Som for eksempel vår utrolige fine natur. Dette kan vi ikke nevne nok!

Forestillingen til de aller fleste nordmenn, og en del andre folk rund om i verden, er at Norge er et vilt land med fin og frodig natur(igjen, vi elsker naturen), samt at det bor isbjørner her. Selv om isbjørn delen ikke stemmer helt har vi en veldig fin natur. Dette er noe som også går igjen i fortellinger om Norge fordi dette er den forestillingen vi alltid har hatt om landet vårt. Det er et vilt landskap fult av troll, hulder og andre magiske skapninger, som igjen er med på å fremme at det norske landskap er vakkert og magisk. Igjen er ikke alt dette riktig, men en reklame som godt viser hvordan forestillinger av den norske kultur har blitt til fortellinger. Ta følgende eksempel: tine melk reklamen om den norske bonde. Dette er en reklame som gir flere nordmenn frysninger fordi det setter den norske kultur og vårt harde arbeid i et meget godt lys. Under kan du se videoen vi referer til.

https://www.youtube.com/watch?v=Rf03W-sON-0

(Ettersom vi er griske og gjerrige folk, og ikke vil oppgradere til premium, befaler vi deg til å åpne linken ovenfor for å se videoen. I mellomtid kan du nyte dette potetbildet)

 

(Illustrasjon hentet fra steamcommunity.com, 2017)

Denne reklamen legger stor vekt på at det er nettopp her vi kommer fra. Fra de åpne landskapene, mens vi jobber hardt for å få mat på bordet. Det spiller sterkt på forestillingen om at vi nordmenn er et sterkt folk. Vi er tross alt etterfølgere av vikinger. Dette får oss også til å tenke tilbake på fortellinger vi har fått fra besteforeldrene våre om hvordan de måtte hjelpe til på gårdene og i verkstedene. Denne reklamen gjør at vi føler oss stolte av å være norsk, mye fordi de spiller på nemlig forestillinger og fortellinger om den norske kulturen.

 

Tanker ved veis ende
Konklusjonen er at forestillinger og fortellinger er sentrale element i menneskers historieoppfatning, da de har stor innflytelse på måten vi oppfatter en hendelse på. Disse to begrepene glir inn i hverandre, og er på mange måter to sider av samme mynt. Dette er fordi at folk sine forestillinger er med på å påvirke fortellingens essens, og at fortellingene på sin side nettopp bygger opp til en ny forestilling. Prosessen går tilsynelatende rundt og rundt, dvs. at det ene begrepet leder fram og tilbake til det andre.

Med det takker vi for oss her i historychannel266, og ønsker deg en god fredagskveld med nytt på nytt når vi kommer så langt!

Litteraturliste

– Gundem, B.B. (2011): Europeisk didaktikk. tenkning og viten. Oslo, Universitetsforlaget
– Karlsson, Klas-Göran og Ulf Zander (2009). Historien är nu: En introduktion till historiedidaktiken Lund: Studentlitteratur AB.
– Kvande, Lise og Nils Naastad (2013) ”Hva skal vi med historie?” Oslo: Universitetsforlaget 
– Midtsundstad, J.H. og Willbergh, I. (2010): Didaktikk. Nye teoretiske perpsektiver på undervisning. Oslo, Cappelen Akademisk Forlag
– Stugu, O.S. (2013). Historie i bruk (3.utg). Oslo: Det Norske Samlaget
– UiS (2016), Historiedidaktikk (sist besøkt: 20.09.2017)

 

Historiebrukens mange ansikt

Etter langt om lenge, og lengre enn langt har vi omsider kommet frem til ukas høydepunkt: blogginnlegget fra oss i historychannel266! Fest på deg sikkerhetsselen, for nå hiver vi oss mot et forrykende nytt, forfriskende og underfundig tema: ulike typer historiebruk. La gåsehuden spre seg, hent frem kaffekoppen og gjør deg klar.

I sist ukes blogginnlegg diskuterte vi blant annet definisjonen historiebruk, og hvordan både fortid og historie er med på å definere det. Da så vi på monumental, antikvarisk og kritisk form for historiebruk med utgangspunkt i Friedrich Nietzsches modell. Som et eksempel på monumental form, viste vi til hvordan en nasjonalistisk bevegelse kan benytte seg av sin nasjons «stolte fortid» for å begrunne handlinger og meninger som motstand mot innvandring. Eksempelet setter et viktig poeng på spissen: et stort utgangspunkt for vår oppfatning av historie er de tolkningene vi har av fortiden, og bruken tilpasses samtidens behov(Stugu 2016: 11). Vi skal nå se noe nærmere på hvordan vi nytter oss av historiebruk. Vi skiller mellom ulike typer historiebruk, og disse kan vi definere ut fra såkalte typologier. Hva er så typologier, tenker du kanskje nå. Nå skal du høre; typologi er læren om typeinndeling. Ved å benytte det, kan vi si noe om de forskjellige aktørene, behovene og funksjonene som er i spill når noen benytter seg av historie til et formål. For å utdype dette videre, skal vi ta utgangspunkt i Karlssons modell for typologier.

 

Denne modellen er hentet fra Karlssons bok Historien är närvarande(2014). Den gir en enkel og grei oversikt over begrepet typologi, og historiebrukens multifunksjon. Som den viser, kan vi dele de forskjellige bruksområdene inn i: behov(hva vi vil oppnå), aktører(hvem som typisk benytter seg av den aktuelle formen) og funksjon(hvilken konsekvens historiebruken kan ha for de forskjellige). Istedenfor å vise til hver enkelt av de ulike bruksområdene, skal vi heller gi noen eksempler på historiebruk, og hvordan vi ved hjelp av Karlssons modell kan finne tak i flere bruksområder og formål. For det er ikke alltid at historien blir benyttet rent ideologisk, eller rent moralsk. For å sette dette i et annet lys: tenk deg at en mor kjøper et lego-sett til sitt barn, for å gjøre barnet fornøyd. Ofte kan det være flere bakenforliggende årsaker. Kanskje moren ønsker at barnet skal bli flinkere til å løse praktiske oppgaver, kanskje at barnet skal sitte mindre foran TVen eller ganske enkelt at hun ønsker å sysselsette ungen så hun endelig får sette seg ned i stillhet og sprette ei flaske vin. Kanskje alt dette er en del av hennes plan. Handlingens funksjon kan ha flere sider, på samme måte som historiebruken ofte har mer enn en side til seg. Dette kan vi se i følgende eksempel. 4. september i år postet Miljøpartiet De Grønne(MDG) denne illustrasjonen på facebooksiden deres:

Illustrasjon: Nemolom Illustrations

Her ser vi raskt at de har benyttet aspekter av velkjente historiske samfunnsendringer for å fremme et av sine fokusområder i politikken. Hvis vi så tar i bruk Karlssons typologi kan vi analysere denne enkle illustrasjonen ytterlige. Det viser seg nemlig at de beveger seg imellom flere av kategoriene i typologien. Den mest åpenbare kategorien er kanskje politisk-pedagogisk historiebruk, en fremgang ofte benyttet av politikere i for eksempel valgkamper, noe nettopp dette er. Her blir historien tatt i bruk som et våpen for å argumentere for deres forestilling om at teknologiutvikling er en positiv ting; derfor vil det å gå fra olje til noe annet både være bra for miljøet, samt teknologiutviklingen.

Vi kan også se at de har en ideologisk tilnærming, en kategori som forsåvidt har flere fellestrekk med politisk-pedagogisk metode. De blir begge brukt for å nytte historie til ulike normative formål, fra indoktrinering til ønske om politisk frigjøring. Miljøpartiet De Grønne forsøker altså å overbevise mottakerne ved å vise til lignende hendelser i fortiden, for å legitimere sin politikk.

Vi kan også strekke det så langt som at denne illustrasjonen beveger seg under kategorien moralsk historiebruk også. MDG sin politikk er ofte fokusert på restaurering og rehabilitering av samfunnet og planeten, noe som er veldig sentralt i moralsk historiebruk. Vi kan komme med et eksempel: Vi vet at teknologien er kommet så langt at vi ikke nødvendigvis behøver olje til f.eks. bilkjøring. Men oljen er bra for økonomien, dermed er ikke hovedfokus å få den avskaffet. Ergo, en legitimisering av et Norge uten olje, kan argumenteres å være moralsk historiebruk.

Som vist illustrerer tegningen fra MDG hvordan historiebruk kan være en symbiose av ulike ledd og formål. Før vi går videre, vil vi ta en svipptur innom de tre resterende punktene fra Karlssons modell. Første mann ut er den vitenskapelige typologien. Ut ifra modellen ser vi at brukerne her er lærere, historikere og vitenskapere. Ved å bruke historie på et vitenskapelig vis, kan man få en bedre forståelse på fortid og hvorfor ting er som de er i dag(nåtid). Historien kan være med på å bekrefte og stadfeste- det er viktig å bruke denne typologien for å få et godt innblikk i fortiden. Eksempel på vitenskapelig bruk av historie kan være i sammenheng med arkeologiske funn. Her er det nødvendig å bruke historien vitenskapelig, tolke, oppdage, forske og også referere til for å bekrefte det eventuelle funnet.

Ikke-bruk av historie handler rett og slett om det å se fremover og ikke se tilbake på historien. Man velger å ikke bruke historien, men heller se frem mot en lys fremtid. Brukerne av ikke-bruk kan for eksempel ha gjennomgått noe vondt eller traumatisk de ikke vil minnes, og dermed velger de bort den biten av historien for å fokusere på det nåværende. Et eksempel her kan være hvis det skjer noe under en leder eller et regime som får fatale konsekvenser i form av store ødeleggelser, sult eller død. En holdning om å glemme eller fortrenge.

Omsider kommer vi til den eksistensielle formen, der vi alle er brukere. For eksempel å skrive dagbok for å minnes de tingene som ikke er historiske i den forstand at vi kommer til å lese om det i historiebøkene- men rett og slett fordi vi som enkeltpersoner vil huske på og mimre tilbake til hva vi gjorde en søndagsmorgen i 2001, eller hvordan vi egentlig hadde det og følte på ungdomsskolen. Hvem var vi forelsket i, hva ville vi bli når vi ble store? Slike spørsmål er ofte besvart i gamle dagbøker. Eksistensiell historiebruk er altså sterkt knyttet til identitet.

Du tenkte kanskje at at vi nå endelig var ferdige, ettersom vi har pløyd igjennom alle de forskjellige typologiene. Men som i enhver Marvel film, så er det en liten godbit som gjemmer seg helt til slutt. Historie er for mange en utrolig viktig del av livet, og føler det er en del av seg selv. Det er også for mange andre ikke like viktig. Likevel er det noe som virker som alltid er en slager: å bruke historie som et kommersielt virkemiddel. Enten det er en reklame fra foreldrene dine sin barndom som går på tv igjen, eller en serie med en historisk setting. De største slagerne er som regel noe som baserer seg på Nietzsches antikvariske historiebruk.

Noen av de største seriene som er laget i de siste årene har en historisk setting som et virkemiddel. Game of Thrones har brukt middelalderen som en historisk basis for sin setting og skiller seg kraftig ut fra andre serier ved å være en av de få som har en ‘’realistisk’’ middelalder med fattige, rike og sykdom blant alle. Downton Abbey har fengslet sine seere med å fremstille klasseskillet som det var tidlig i 1900. Hvem liker heller ikke å følge med på den feite lille belgieren Poirot mens han etterforsker mord i mellomkrigstidens høy sosietet.

Vi har her valgt å la hovedfokuset ligge på Karlsson og hans oversikt over typologier for å si noe om de forskjellige aktørene, behovene og funksjonene som er i spill når historien blir benyttet til et formål. Om vi ser over på vår gode mann Ola S. Stugu, så skriver han i boka si Historie i bruk noe om den samme problemstillingen(2016: 14). Her tar han også utgangspunkt i vinklingene til Karlsson, og ser på hvordan ulike grupper benytter historie som enten et redskap, til orientering eller som en kilde til opplevelse. Ettersom det går innom flere av bruksområdene til Karlsson skal vi unngå å smøre smør på flesk.

Med det takker vi for oss her på historychannel266. Vi håper å ha gitt et aldri så lite innblikk i begrepet historiebruk, og alt som kommer med av tilbehør. Det er et vidt begrep, hvor ulike aktører, behov og funksjoner spiller en betydelig rolle.

 

Litteratur: 

– Karlsson, K.G og Zalander, U. (2016) Historien âr nârvarande. Spania: GraphyCems 

– Stugu, O.S. (2008/2016) Historie i bruk. Oslo: Det norske samlaget

Historie, fortid og historiebruk

Hei og velkommen til vår blogg!

Vi er en gruppe studenter hos NTNU, som gjennom denne bloggen vil dokumentere vårt arbeid i faget Exfac0015- Historien i samfunnet. Gjennom ukentlige blogginnlegg skal vi ta for oss forskjellige temaer og læringsmål. Så finn tak i kaffekoppen, og gjør deg klar for et innholdsrikt blogginnlegg som blir startskuddet på denne kanalen.

I denne ukas blogginnlegg vil vi ta for oss hva historie, fortid og historiebruk innebærer. Hva er forskjellen på disse begrepene? På hvilken måte henger de sammen? Er de én side av samme sak, eller er de vidt forskjellige begreper med hver sine funksjoner? Disse spørsmålene som uten tvil har gått igjen i hodet ditt uten å la deg få en eneste natts søvn, vil omsider bli besvart her på historychannel266.

Historie

Historien har inneholdt mange historiske syn på historiebegrepet, og historikken tilsier at historie som begrep er minst like kompleks som denne setningen. Spør man noen “hva er historie” så vil en kanskje få til svar: “det som har skjedd”. Vil det da si at historie er det samme som fortid? Fortid er jo alt som har skjedd frem til dette øyeblikk. Begrepet innebærer mer enn som så. For å slå til med en ny pompøs setning, kan vi si at historie er en erindring og erfaring av de sanser og hendelser som har skjedd. Kort fortalt: historie er mer hva vi sitter igjen med av fortiden, enn fortiden selv. Så vi kan godt si at historie er en symbiose av fortid og de fortolkningene vi foretar oss. For å fortsette vår pompøse ordlegging, kan vi herved gi ordet til vårt store forbilde; Ola Svein Stugu:

«Omgrepet «Historie» er heller ikkje avgrensa til det som forskningsfaget syslar med, men blir i staden forstått vidt som alle slags førestillingar og forteljingar om fortida, uavhengig av om førestillingane og forteljingane har rot i ei faktisk fortid eller ikkje. Det avgjørende er ikkje om historiene er kvalitetssikra med metodane til det akademiske historiefaget, men at dei på ein eller anna måte gjev seg ut for å seie noko om fortida»

(Ola Svein Stugu, «Historie i bruk», s. 11)

Takk, kjære Stugu

Fortid

Som nevnt er fortid et begrep som innebærer alt som har skjedd frem til dette øyeblikk, om det så er 1000 år eller 10 minutter siden. Selv om fortid ikke er det samme som historie, er det en viktig puslebrikke til begrepet historie. Alt som nå skjer, og skal skje vil bli ett fragment av det vi oppfatter som historie. Et fint syn vi kan ha på forholdet mellom historie og fortid, er snø. Historien er snøen som ligger utover, det vi kan se og oppfatte. Samtidig er den veldig kompleks. Det blir skapt av utallige små snøkrystaller, som tilsammen bygger opp den delen av snøen vi ser. Snøkrystallene er her fortiden, så detaljrikt og omfattende at det er umulig å se de hver for seg(med det blotte øyet vel og merke) men de er byggestener for den snøen vi faktisk ser. På samme måte som en kan forme snø til en snøball eller en snømann, kan en ta ut deler av historien og forme den og benytte den til sine ønskede formål. Her nærmer vi oss det som er en vesentlig del av historiebruken.

Historiebruk

Historie er i bruk all over the place, og historiebruk viser til hvordan det blir benyttet. Via historiebruk kan vi se hvordan kulturer og samfunn benytter seg av fortiden i ulik grad til alt fra høytidsmarkeringer til undervisning. Vi snakket tidligere om hvordan vi på lik linje med snø, kan forme historien til det vi ønsker å benytte den til. Den fortidige historie tilpasses de konkrete behovene vi står ovenfor her og nå. En vis mann ved navn Friedrich Nietzsche(Ibid: 12) kom med god vinkling på nettopp dette, hvor han benytter 3 metoder for å skildre måten historie brukes på. Den første av de er monumental form, som er når historie blir brukt som forbilde og inspirasjon til handling. Eksempelvis kan det være nasjonalistiske bevegelser som gjør motstand mot innvandring, som tar opp historien om hvordan fremmede tar over det deres forfedre har betalt med svette og blod for. Eller så kan det rett og slett være at Per bestemmer seg for å dra på fest ettersom forrige helg førte til god stemning og et nummer på kvelden. Handling inspirert av historien.

Videre forteller vår gode mann Nietzsche om antikvarisk form. Dette er en form for trygghetssøkende historiebruk, som fremhever det enkle og tradisjonelle og oppfordrer til ivaretaking av kulturarven. Her kan vi vise til statuer, vanligvis av godt kjente personer eller hendelser, som er en god måte å ivareta kulturarven. Til slutt nevnes den kritiske formen. Den går i korte trekk ut på å nekte å se fortiden som ideal. Istedenfor ser vi trangsynt på å frigjøre oss fra den. En enkel variant kan være når vi lærer av våre feil. Vi kritiserer det som skjedde eller det som var, for å gå mot en lysere fremtid full av lys og regnbuer. I hvertfall en der vi har lært av det som har skjedd.

Det er mange måter en kan benytte seg av historie på og det kommer stadig til utrykk i alt fra studier, film og politikk. Og i motsetning til den gangen du gikk på en kraftig snurr på familiesamling og dummet deg ut for alle, er ikke historie eller fortid noe vi bare legger bak oss. Tvert imot graver vi det hele tiden opp, og det blir stadig vekk senteret for dagsaktuelle tema. For eksempel har det den siste tiden vært mye snakk rundt Charlottesville og statuen av Robert E. Lee. Uten å gå for mye i dybden, var Lee generalen for sørstatenes side i den amerikanse borgerkrigen. Ettersom konføderasjonen blant annet gav grunnlovsbeskyttelse til slaveri, står statuen for mange som et symbol på det som idag er tapte, og nedverdigende verdier. Flere enkeltpersoner og kanskje spesielt bevegelser som «Black Lives Matters» mener derfor at statuen bør fjernes. På motsatt side bruker de som støtter tankene som var drivkraften bak borgerkrigen ytringsfriheten for å argumentere for at statuen ikke bør rives. Disse konservative ser på statuen som et symbol på en stolt fortid, og på mannen som en krigshelt.

En siste vinkling som er verdt å nevne er den med statuen som representant av det som preget samtidens tankesett. Nettopp denne tankegangen var mye av drivkraften i borgerkrigen, og derfor av historisk verdi. Utifra en slik tankegang oppstår det mange spennende moralske og filosofiske spørsmål. Uansett hva som blir skjebnen til denne statuen, står den som et godt eksempel på hvordan historie blir dratt inn i dagens lys, og i debatter.

Forhåpentligvis har vi nå gitt et lite bilde på hvordan begrepene fortid, historie og historiebruk står i forhold til hverandre. De er ikke en side av samme sak, men de spiller på hverandre og er sentrale brikker i et større puslespill, i en dans av symbiose. Eller noe i den pompøse retningen. Med det takker vi for oss denne gang, her på historychannel266.

Mvh,

De gode historikernes lag

Litteratur:

• Karlsson, Klas-Göran & Zander, Ulf: «Historien är närvarande», Lund 2014
• Kvande, Lisa & Naastad, Nils: «Hva skal vi med historie?», Oslo 2016(2. utgave)
• Stugu, Ola S.: «Historie i bruk», Oslo 2010
• Strickland, Patrick: «Alt-right rally: Charlottesville braces for violence» http://www.aljazeera.com/indepth/features/2017/08/alt-rally-charlottesville-braces-violence-170810073156023.html (sist besøkt: 05.09.2017)